Statoil gnir seg i hendene etter å ha undertegnet kontrakt sammen med russiske Lukoil om å utvinne det enorme oljefeltet West Qurna-2 i Irak. Med sine anslåtte 13 mrd fat er dette et av verdens største gjenværende felt. Dermed har Statoil havnet i selskap med ressurspiratene i lillebror DNO i røvertoktet om et hærtatt lands naturressurser.
Det er ingenting merkelig i at en kommersiell aktør som Statoil jakter på gjenværende oljeforekomster og ikke bryr seg om at plyndringen forutsetter fremmede staters okkupasjonsstyrker og en hær av leiesoldater. Heller ikke at plyndringen foregår uten lovlig hjemmel og i strid med gjeldende irakisk lov. Ei heller at Statoils tidligere påstander om at selskapet ikke ville inngå kontrakter før et juridisk rammeverk var på plass har vist seg å være munnsvær, noe Komiteen for et fritt Irak hele tida har hevdet. Selskapets høytidelige forsikring om at «Vi ser etikk som en integrert del av vår virksomhet» er det vel ingen som tar på alvor, aller minst i Irak.
Derimot er det mer enn påfallende at denne framferden er hjulpet fram, tilrettelagt og politisk klarert med norske myndigheter, som dessuten er Statoils største eier. Olje- og energidepartmentet har ved flere anledninger gjort det klart at «Regjeringen har ingen politikk på at det ikke skal investeres i Irak». Det kan kalles et understatement.
Foto: Harald Pettersen, Statoil.
Norge har kjørt et langsiktig løp for å melke ressursene til irakerne. Innenfor rammen av NORAD startet Norge sin særegne form for «bistand» i form av Olje for utvikling-samarbeid (OfU) med Irak i 2004, altså like etter den ulovlige amerikansk-ledete invasjonen i 2003 og på et tidspunkt da Norge deltok i okkupasjonen, om enn med et beskjedent antall stabsoffiserer. OfU-programmet dreier seg om «informasjonsstyring, økt oljeutvinning, opplæring og industriell teknologioverføring», herunder et «treningskurs i forhandlinger» (!) i regi av norske Petrad. Leder for Olje for utvikling er Petter Nore, som tilfeldigvis har bakgrunn fra den norske oljeindustrien – nærmere bestemt Saga og StatoilHydro. Daværende Hydro og Oljedirektoratet inngikk en samarbeidsavtale med okkupasjonsregimet allerede i 2005.
Tilsynelatende råder det full politisk konsensus i storting og regjering om at investeringer og ressursrøveri i stater som er gjenstand for illegal okkupasjon, er helt i sin orden. Utenriksminister Jonas Gahr Støre fant det på sin plass å besøke den hærtatte irakske hovedstaden i juni 2009, samtidig med at Statoil kastet seg inn i budrunden. Støre la derved inn en ekstra politisk sjetong i den amerikanske auksjonen, og høynet innsatsen for Statoil og Lukoil.
Denne smakløse sammenblandingen av kommersiell grådighet, «bistand» og statlig og politisk veirydding i et terreng kontrollert av USA og deres leiesvenner i Den grønne sonen i Bagdad, burde få alle som forsvarer folkeretten til å reagere. Og de som ikke måtte bry seg om det prinsipielt forkastelige i å inngå avtaler med en stat som er offer for fremmed okkupasjon og som har gjennomlevd dette århundrets verste folkemord, burde i det minste være bekymret over mangelen på juridisk hjemmel for Statoils plass på pallen i oljekappløpet. En kontrakt som tillater et utenlandsk selskap å være operatør, er ikke verdt papiret den er skrevet på før den er sanksjonert som egen lov etter behandling i nasjonalforsamlingen. Dersom den USA-styrte regjeringa og dens kriminelle ministre mot formodning skulle klare å enes om et forslag å fremme for parlamentet, ville det hjelpe like lite. For i parlamentet er fraksjonene uenige om alt.
Irak går til et nytt såkalt valg i mars hvor utfallet er uvisst, og der okkupanter og kollaboratører forbeholder seg retten til å annullere resultater for partier og kandidater som ikke faller i smak. Oljeminister Hussein al-Shahristani har lenge vært anklaget for forsømmelser og det som verre er, og vil kanskje få vansker med å holde på taburetten etter valget. For å vinne folkelig popularitet kan ei ny regjering etter valget finne det påkrevd å vise en viss uavhengighet og handlekraft i forhold til okkupantene. For eksempel ved med loven i hånd å annullere oljekontraktene som er inngått.
I så fall sitter Statoil og det norske utenriksdepartementet æreløse tilbake med et kostbart sandslott. Eller er tanken at amerikanske bajonetter i nødsfall får spikre det tiltrengte juridiske rammeverket på plass?
Statoil har med åpne øyne kastet seg inn i en amerikansk auksjon, men spiller i realiteten russisk rulett.
Jan R. Steinholt
er styremedlem i Komiteen for et fritt Irak.
Trykt i Dagbladet den 23. februar 2010. Først publisert på frittirak.no