Nok en gang går staten Israel amok, ikke bare mot palestinerne, men også mot den suverene staten Libanon. Sioniststatens massedrap på forsvarsløse sivile kan i verste fall føre til regional storkrig.
Foranledningen til Israels opptrapping av aggresjonen fra Gaza til Libanon, var en vellykket militæroperasjon fra libanesiske Hizbollah, som klarte å ta to israelske soldater som krigsfanger. Operasjonen fra Hizbollah, som er fulgt opp med daglige rakettangrep mot israelske byer, var et åpenbart håndslag til palestinerne på Vestbredden og Gaza, som i flere uker er blitt utsatt for israelsk terrorbombing og artilleriangrep, etter at en militær fløy av Hamas tok en israelsk soldat til fange i Gaza.
Hizbollah har påført Israels regjering og militærmaskin et voldsomt prestisjenederlag. Den kollektive militære avstraffelsen av hele det palestinske samfunnet for bortføringa av én israelsk soldat, har ikke resultert i at han er frigitt, men at ytterligere to soldater er tatt til fange. Statsminister Ehud Olmert og den øvrige sionistledelsen har følgelig gått fra konseptene. Der andre stater forhandler, tyr verdens fjerde sterkeste militærmaskin til hemningsløs vold og terror. Svaret har vært å erklære hele Libanon krig, og å bombe den høyst sivile flyplassen i Beirut og sivile boligområder, til tross for at verken den libanesiske regjeringa (der Hizbollah bare har én ministerpost) eller den libanesiske hæren har hatt noen befatning med Hizbollahs egenrådige militære operasjoner fra Sør-Libanon.
Sabra og Shatila igjen?
Israels terror er uten annet sidestykke enn sioniststatens egen terroroffensiv og okkupasjon av Libanon i 1982, en okkupasjon som førte med seg massakrene i Sabra og Shatila og som varte helt fram til 2000. Da ble Israel for første gang tvunget militært på retrett – takket være Hizbollahs iherdige militære motstand. Nå iscenesetter Israel nye massakrer – og det som kan utvikle seg til en ny storkrig i Midtøsten.
Det iranskvennlige Hizbollah har militær erfaring og kapasitet som langt overgår den til Fatah, Al-Quds brigadene, PFLP eller Hamas i Palestina, og har vært i stand til å utfordre Israel militært gjennom sin geriljataktikk. Det har, ved siden av det humanitære arbeidet som Hizbollahs sivile del driver i Libanon, skaffet dem stor popularitet, også blant det tyranniserte palestinske folket. Hvor langt Hizbollah vil eller kan gå, avhenger imidlertid av Iran, som støtter organisasjonen ut fra sin egne regionale strategiske mål.
Krigsfanger eller gisler?
Vestlige og norske medier snakker konsekvent om at de israelske soldatene er «gisler», og ikke krigsfanger. Når Israel går til krig mot andre folk, må de sjølsagt forvente at fienden tar krigsfanger. Det er nettopp det som har skjedd. Men Israels svar på tilbud fra Hamas og Hizbollah om fangeutveksling blir kontant avvist av Tel Aviv, som svarer med bomber og barnedrap.
Norske myndigheter låter som vanlig som et mildt ekko av USA og EU som forsvarer Israels «rett» til å «forsvare seg»(!), og utsteder obligatoriske appeller til «ekstreme krefter om å besinne seg». Aggressoren på larveføtter bllir atter sidestilt med offeret. Det kommer på toppen av de aktive forsøkene på å kvele den demokratisk valgte Hamas-regjeringa i de palestinske områdene økonomisk og politisk.
Fritt spillerom for krig
G8-toppmøtet i St. Petersburg (Leningrad) kom med en uttalelse som ensidig legger ansvaret på Hamas og Hizbollah, og knapt legger press på Israel. Det skitne diplomatiske spillet gir i praksis Israel fritt spillerom til å fortsette sin nådeløse krig og statsterror mot palestinerne og andre folk i regionen. Med USA i ryggen kan Israel begå hvilken som helst forbrytelse. Vi kan vente oss nye israelske likvideringer av politiske ledere i Palestina og Libanon, enda mer ødeleggelse av den sivile infrastrukturen, og muligens regelrette militære angrep mot Syria. Syria har på sin side en militærallianse med Iran, og hele regionen kan på denne måten bli en krigssone. Tida vil vise om den avsindige israelske aggresjonen er planlagt på forhånd i samråd med USA nettopp i den hensikt å initiere en storkrig som involverer «failed states» som Syria og Iran. Den amerikanske sabelraslinga overfor Iran har ikke hatt den ønska effekten, og USA kan se seg tjent med å la Israel «gjøre jobben». En nordamerikansk militær konfrontasjon med Iran kan bringe den fra før av uhåndterlige situasjonen i det okkuperte Irak fullstendig ut av kontroll. For i Irak hviler hele den skjøre marionettadministrasjonen i Den grønne sonen helt og fullt på den uhellige alliansen mellom Washington og Teheran.
Sionismen er en fiende av alle semitter
Israel har frekkhet til å framstille seg som sjølve bolverket imot antisemittismen. Men den sionistiske staten er også en fiende av verdens jøder, i den grad de blir identifisert med - og lar seg identifisere med – denne rasistiske terrormaskinen. Hatet mot sioniststaten kan lett slå ut i primitivt jødehat, hvis ikke progressive jøder verden over avkler og tydelig tar avstand fra en terrorstat som påstår seg å representere dem. I dag er det ikke i første rekke nazismen, men staten Israels eksistens, som er antisemittismens veirydder og fremste drivkraft. En antisemittisme som i ytterste konsekvens er rettet mot alle semitter – det være seg arabiske eller jødiske.
En skam
Vi har tidligere kalt det rasistiske Israel for en «pitbullstat», og det står vi ved. Israel er og blir USAs veltrente kamphund i Midtøsten. Norge er på sin side USAs skjødehund, og sørger alltid for ikke å komme på kant med pitbullterrieren. Det gjelder uansett «farge» på regjeringa. Det er en skam for det norske folket så lenge vi ikke tvinger den politiske eliten til et fullstendig diplomatisk og økonomisk brudd med denne aggressivt militaristiske og rasistiske statskonstruksjonen.
Men den største skammen bærer SV, som lovte ny kurs i utenrikspolitikken og for bare drøyt et halvår siden lanserte boikott av Israel – før Kristin Halvorsen måtte gjøre avbikt og kysse føttene til Jonas Gahr Støre. Nå må SV få kniven på strupen: fortsatt kompromiss og knefall for norsk sionistisk utenrikspolitikk, eller solidaritet med palestinerne og Midtøstens folk?