Rødt og grønt på samme tid er vanligvis en oppskrift på trafikkaos. I politikken er det mer snakk om dobbeltkommunikasjon.

ImageImageStortingsvalget endte med seier til den «rødgrønne» regjeringskoalisjonen av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Men det holdt bare så vidt, og seieren var langt knappere enn de to siste åras meningsmålinger tydet på. Den store framgangen ble DnA til del, som har lagt om retorikken i retning venstre, og endte på vel 32 prosent av stemmene. Det skjedde på bekostning av et SV som i løpet av valgkampen har dreid kraftig til høyre og har solgt unna 'prinsipper' i rekordfart. SV mistet nær en tredjedel av stemmene fra forrige valg, og endte med knappe 9 prosent av velgerne i ryggen.

Alle; fagorganiserte, kvinnene, de unge, puster nå lettet ut over å være kvitt den arbeiderfiendtlige og USAnske høyreregjeringa til Bondevik & Co. KrF og Høyre er stemmemessig massakrert. Men det er uvisst hva som skjer når de tildels store forventningene til ei ny regjering brister, og valgløftene blir begravd under vintersnøen.

Jamn venstrebris med stormkast fra høyre

ImageValgresultatet er uttrykk for en viss venstredreining i opinionen, men denne dreiningen er langt ifra entydig, enn si noen bølge. Hadde det ikke vært for kiv og splid mellom blokken av de blå regjeringspartiene og Hagens Fremskrittsparti, kunne valgresultatet blitt et annet. FrP er blitt landets nest største parti, og gjorde et brakvalg gjennom å samle opp mye av den folkelige frustrasjonen, som spenner fra innvandrerfiendtlighet og bensinpriser til krav om at oljeinntektene blir brukt på offentlig velferd. Fra tidligere å ha vært reine liberalister med appell til småborgerne, kombinerer FrP sin iver etter å putte offentlige midler i privatkapitalens lommer også med å åpne for direkte offentlige investeringer og «velferdssatsning» på en rekke områder. Dessverre har FrP lyktes med å gjøre betydelig innhogg blant vanlige arbeidsfolk.

Begrenset utbytte for fag- og fredsbevegelsen

Langsiktig mobiliseringa i fagbevegelsen har vært helt avgjørende for valgresultatet, og LO har både sentralt og lokalt stilt en rekke konkrete krav for en ’ny kurs’. Av de viktigste er reversering av høyreregjeringas vandalisering av Arbeidsmiljøloven og dens nye bestemmelser om midlertidige ansettelser og tilnærmet uinnskrenket bruk av overtid, dessuten omgjøring av Bondevikregimets kutt i dagpenger til arbeidsløse. Dette er minstekrav som ei ny regjering vil bli nødt til å innfri, om ikke både den og LO-ledelsen skal miste ansikt allerede på startstreken. Det har LO-leder Gerd-Liv Valla skjønt, og var raskt ute med å advare den påtroppende regjeringa om at LO forventer uttelling for sine krav.

Deler av fagbevegelsen har, sammen med fredsbevegelsen og krigsmotstanderne, også krevd norske styrker ut av Irak og Afghanistan. Resultatet blir trolig at krigsmotstanderne blir avspist med hjemkalling av et dusin norske offiserer som fortsatt tjenestegjør i Irak. Derimot vil opplæringa av marionettregimets politistyrker fortsette, og Jens Stoltenberg har gjort det tindrende klart overfor velgerne såvel som president George Bush at Norge fortsatt vil ha soldater i Afghanistan i «krigen mot terror». Det indre opprøret i SV mot at Kristin Halvorsen skal sørge for at Norge skal fortsette som «partner» med USA, endrer neppe på det.

Nye muligheter…

Ei ny regjering gir på noen områder bedre muligheter for utenomparlamentarisk press, rett og slett fordi den er ei flertallregjering, og i norsk sammenheng et helt nytt sosialdemokratisk eksperiment. Aldri før har DnA villet tenke tanken på å dele regjeringsmakt med noen, men er blitt tvunget til å legge vekk den arrogante stilen etter å ha blitt halvert siden velmaktsdagene i etterkrigsåra. Til forskjell fra tidligere, vil Jens Stoltenberg som leder av en flertallskoalisjon ikke uten videre kunne hente støtte fra Høyre til å gjennomføre privatiseringsframstøt, EU-tilpasninger og implementere USA-diktat i utenrikspolitikken. DnA må iallfall konsultere sine juniorpartnere først, og be om godt vær.

Det blir neppe særlig vanskelig, særlig med et svakt og internt splitta SV. DnA sitter med både ess og joker, og får neppe problemer med å trumfe over hjerterdame og spardame, sjøl om de sistnevnte skulle prøve seg med en bløff eller to.

…og nye farer

Samtidig som regjeringa som tar form vil være mer følsom for press utenfra, er den store faren nettopp at dette presset uteblir. LO-ledelsen vil ta til takke med et par godbiter, for deretter å frede regjeringa i overskuelig framtid. Når LO ikke har tatt noen storkonfrontasjoner med høyreveldet, vil det iallfall ikke skje så lenge Stoltenberg sitter ved roret. Klassefreden kan atter senke seg over landet, og kapitalen bør sikkert forvente svært så «moderate» krav ved hovedtarifforhandlingene i 2006. Om strategien som er klekket ut i samarbeidskomiteen LO/Ap vil slå til, avhenger imidlertid av responsen på arbeidsplassene, spesielt når neste krise velter inn etter den nåværende høyst ustabile høykonjunkturen.

I den kommende regjeringa er kamp mot NATO og EU offisielt skrinlagt, og det er høyst usikkert hvordan det vil slå ut i deler av den reformistiske fredsbevegelsen og blant EU-motstanderne – som har Senterpartiet og SV som «garantister» for fortsatt nei til EU og ingen ny søknad i den kommende regjeringsperioden. Men sett i lys av de indre rivningene i SV allerede før regjeringskabalen er lagt, ville det være naivt å utelukke ei regjeringskrise i løpet av et år eller to, I så fall vil Høyre og DnA til sammen ha det nødvendige flertallet til å sende en ny norsk EU-søknad.

Den langsiktige faren når skuffelsen melder seg over at det rødgrønne håpet ender som svik, er at protestene går til høyre. Det vil si at Fremskrittspartiet kan seile opp som kapitalens «folkeparti» som det eneste gjenværende «uprøvde alternativet» når neste valg nærmer seg. Skulle det skje, uten at noe virkelig venstrealternativ kommer på banen i mellomtida, er utsiktene mer enn dystre.

Rød Valgallianse i skvis «mellom blokkene»

Torstein Dahle, RV-leder. Rød Valgallianse var det eneste krystallklare antikrigspartiet og konsekvent forsvarer av de sosiale kravene fra LO. RV-kandidatene har levert og kjempet dyktig for gode reformkrav og har hudfletta den sittende regjeringas arbeiderfiendtlige politikk. I motsetning til i 2001, har RV denne gangen sluppet rimelig godt til i de riksdekkende mediene. Men det holdt ikke til mandat, verken i Oslo eller Hordaland, slik flere meningsmålinger i forkant tydet på var innen rekkevidde.

rvlogoRV har vært det klart mest systemkritiske alternativet. Men kritikk av kapitalismen som system er ikke nødvendigvis sosialisme. RV har i forsvinnende liten grad brukt valgkamptribunen til propaganda og agitasjon for sosialisme og for å bevisstgjøre arbeidsfolk om nødvendigheten av et nytt samfunnssystem. Tvert om har sånne spørsmål bare kommet på banen når journalister og motstandere har forsøkt å ramme RV, og de er blitt parert defensivt.

Årsakene til denne valgtaktiske linja, som vi tidligere har kritisert som opportunisme og halehengspolitikk, kan være flere. En grunn er motsetningene innad i RV sjøl, hvor en betydelig høyreretning helst vil stryke enhver henvisning til revolusjon og oppfatter sosialisme som en slags utvida form for kommunalt sjølstyre. En annen grunn mistenker vi for å være rein opportunisme; frykt for å «skremme bort» velgere i en situasjon med svak venstrebris og et reelt håp om stortingsplass. En tredje grunn er sjølsagt at RV havnet i en uunngåelig skvis mellom det som ble kjørt fram som to klare regjeringsalternativer, og der RV – ikke minst av hensyn til fagbevegelsen – ga betinget støtte til Ap/SV/Sp. Når kampen tetnet til, stemte trolig en god  del potensielle RV-velgere taktisk på ett av de rødgrønne for å sikre «sitt» alternativ.

RV står foran en stor programdiskusjon hvor blant annet valget og valgresultatet vil tjene som bakteppe når de store og til dels grunnleggende motsetningene kommer på bordet. Utfallet av den kan bli avgjørende for om det vil eksistere et reellt anti-imperialistisk og sosialistisk alternativ ved neste korsvei.

 

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML