Orkanen «Dagmar» kan være et forvarsel om et nytt stormfullt år.

Her treffer «Dagmar» havna i Vaasa, Finland. Her treffer «Dagmar» havna i Vaasa, Finland. AleGranholm, flickr cc-by-24.svgÅret 2011 har rystet verden på mer enn én måte: Flomkatastrofer i Asia, jordskjelv, tsunami og reaktornedsmelting i Japan; nye NATO-bombardementer og massakrer mot Libya, Afghanistan og Pakistan; drakoniske krisenedskjæringer i Europa og overkjøring av den nasjonale suvereniteten til land som Hellas og Italia.

De arabiske folkene har fått grunnen til å skjelve under imperialistene og deres lokale despoter i Midtøsten. Tunisierne fikk følge av egypterne, og både Ben Ali og Hosni Mubarak måtte bite i gresset. Folket i Jemen fulgte etter, men har ennå ikke høstet seierens frukter.

Imperialistene summet seg raskt etter det første sjokket, og har siden manøvrert hektisk for å distansere seg fra sine gamle nikkedokker som Ben Ali og Mubarak. Brått ble USA-imperialismen, Storbritannia og Frankrike de arabiske folkenes «venner» og støttespillere i kampen for demokrati og uavhengighet. I den grad at de infiltrerte det gryende libyske folkeopprøret, manipulerte FN og bombet i stykker både Libya og sikkerhetsrådets resolusjon 1973.

2011var året da NATO utvidet sine terrorkiger til det afrikanske kontinentet, med norske F-16 blant de flinkeste drapsmaskinene over Libya. Etter at FNs sikkerhetsråd ga klarsignal til en flyforbudssone over Libya, voldtok NATO likså godt hele resolusjonen og omgjorde et flyforbud til en bestialsk bombemassakre for regimeskifte – i allianse med ultrareaksjonære islamister. De norske jagerbombernes drapsinnsats er lovprist i NATO og i Washington. I partnerskap med islamistene og al-Qaida er Libyas relative velstand og velferd rasert.

«De vestlige demokratiene» sørget for at Muammar Gaddafi ble likvidert på en om mulig enda mer primitiv bestialsk måte enn Saddam Hussein og Osama bin Laden. Tallet på ofre for NATO-krigen blir beregnet til 30.000. Sikkert en liten pris å betale, nå som NATO-landas oljemonopoler har fått fri tilgang til Libyas formidable oljeressurser.

Det har gitt mersmak. På tampen av året forbereder imperialistene anslag mot Syria etter libysk oppskrift. Også her vil man utprøve kamuflasjestrategien «Responsibility to protect» (R2P), der imperialistene angivelig drives av empati og omsorg for sivilbefolkningens ve og vel, og ikke har det spor egne interesser i regionen. Alt som mangler, er at vetomaktene Russland og Kina presses og bestikkes til å godta en resolusjon som åpner for ny militær intervensjon. Sjansene øker, ettersom autokratiet til Medvedev og Putin er opptatt på hjemmebane nå som russerne har fått nok av valgfusk og oligarkenes maktmonopol. NATO har allerede troppene oppstilt: I Tyrkia i nord, og i Jordan i sør. Hvis NATO lykkes med sin plan for regimevelting også i Damaskus, har den aggressive alliansen omsider sikret seg kontroll over absolutt alle statene i Middelhavsregionen. Da vil USA-imperialismen og NATO ha ryggen fri for det lenge planlagte oppgjøret med Iran.

Verden går derfor mot nye kriger og ny NATO-aggresjon. Ingen trenger tvile et sekund på at Norge vil bli med på ferden. For sikkerhets skyld er amerikanernes mann, han som for flere år siden forsikret USA om at Stortinget ville velge amerikanske kampfly uansett pris, innsatt som ny krigsminister. Med Espen Barth Eide ved roret blir det både nye våpen og nye kriger.

Miljøødeleggelser og klimaendringer, menneskeskapte eller ikke, får stadig større omfang og følger. Verdens aller mest påtrengende miljøtrussel er de imperialistiske krigene, sammen med konsekvensene av den fortsatt ukontrollerte radioaktive forurensninga fra Fukushima i Japan. Men dette står ikke øverst på dagsordenen for miljøkampen og miljøaktivistene. I stedet kjører de fleste miljøorganisasjonenes de kapitalistiske regjeringenes løp ved å messe om klimakvoter eller kreve høyere strømpriser.

Vestmaktene som etter hundre års undertrykking framstiller seg som arabernes venner, er de samme borgerlige demokratiene som sørger for å holde sine egne befolkninger nede. Economist Intelligence Unit's (EIU) Democracy Index for 2011 viser at demokratiet får stadig trangere kår. I de fleste regionene er den gjennomsnittlige poengsummen for 2011 lavere enn i 2010, også i de utvikla landa i Nord-Amerika og Vest-Europa. Stadig færre lever i det som kalles et utvikla demokrati, for 2011 sank prosentandelen til fattige 11 prosent. I 2011 har nedgangen vært størst i Europa, sier rapporten, og bekrefter ikke overraskende at fem av landa som har mistet demokratipoeng er medlemmer av eurosonen; Hellas, Italia, Portugal, Spania og Irland.

Flere av disse landa er fratatt sin suverenitet og satt under administrasjon av EU og den europeiske sentralbanken ESB. Massive velferdskutt har ført til et utall streiker og masseprotester i Hellas, Italia, Spania og andre land. Arbeidsløsheten er på 20 prosent, folk kastes på gata og ungdommen – i Spania er annenhver uten jobb – har ikke lenger noen framtidstro. De har erobra gater og torg i protest. Og enda er vi bare i startfasen.

Borgerklassen i inn- og utland forbereder seg til klassekamp med økt maktbruk, mer politi og drakoniske overvåkingstiltak. Når det gjelder å styrke statens voldsmakt er budsjettnedskjæringer et fremmedord.

Internettet og tilhørende sosiale medier er det nyeste målet for overvåking, sensur og manipulasjon. Det blir sagt, ikke uten grunn, at hvis det ikke var CIA som oppfant Facebook, så burde de ha gjort det. På den ene sida blir nettet brukt til psykologisk krigføring og overvåking, på den andre sida gir det folket tidligere utenkbare muligheter til kommunikasjon og samhandling. I USA foreligger det forslag til en hastelov – Stop Online Piracy Act (SOPA) – som skal sørge for blokkering av uønsket innhold med kopi- og opphavsretten som påskudd. Blir den vedtatt, kan det bety at den lenka du la ut om en film eller bok du likte (eller ikke likte) på Facebook-veggen din kan gi deg inntil fem års fengsel!

Parallelt med denne utviklinga, styrker den usminka fascismen seg. Den har vært finanskapitalens redningsmann før, og kjenner sin besøkelsestid når kapitalen sliter med å bevare samfunnskontrollen. Fascistisk og nazistiske partier har styrka sine posisjoner i en rekke europeiske land. I Ungarn marsjerer stormtroppene åpenlyst. I Tyskland er det avslørt tette forbindelser mellom fascistiske terrorgrupper og statens etterretningsorganer. I Spania er de gamle frankistene på frammarsj igjen, riktignok under kjortelen til Partido Popular. I Italia fisker fascistene i stadig mer opprørt vann.

Fascismens mest heslige ansikt viste seg i Norge i form av Behring Breiviks ideologisk motiverte terrormassakre den 22. juli. Men i Norge vil ikke makthaverne ha fokus på terrorismens fascistiske og rasistiske arsenal. Da er det beleilig med rettspsykiatere som avfeier hele problemstillinga ved å hevde at Breivik var paranoid schizofren og dermed utilregnelig. Det har han formodentlig vært i ni samfulle år mens han forberedte udåden. Som «utilregnelig» kan han heller ikke dømmes, dersom vurderinga blir stående når rettssaken kommer opp til våren.

Den berykta nazitorturisten og kommunistjegeren Henry Oliver Rinnan ble til sammenlikning dømt for «bare» 13 mord. I Frostating lagmannsrett i 1946 rådde ingen tvil om at han og resten av banden var fullt ut tilregnelige.

Stoltenberg på Sørpolen. AttributionNo Derivative Works Some rights reserved by Statsministerens kontor.Stoltenberg på Sørpolen. Foto: Statsministerens kontor. cc icon attribution smallcc icon noderivs small
A
llerede i nyttårstalen for et år siden varslet statsminister Stoltenberg at Norge skulle vise muskler gjennom markeringa av Roald Amundsens erobring av Sørpolen i 1911. Det ble da også gjort med sjåvinistisk ståhei. Med statsministeren på plass markerte Norge sitt «rettmessige krav» på en femtedel av det enorme Antarktis.

Den norske ishavsimperialismen har lenge forsterket sin aktive rolle i Nordområdene, særlig etter at Russland og Norge ble enige om ei endelig delelinje i Barentshavet. Norge driver en omfattende militarisering av Svalbard, noe som sjølsagt benektes. Norske radarstasjoner på Svalbard brukes til militære formål, i fullstendig strid med Svalbardtraktaten. For å finne flere knagger å henge norsk dominans i nordområdene på, har regjeringa bestemt seg for å utvikle ny gruvedrift på Spitsbergen. Dette er den samme regjeringa som mener at gass må eksporteres til Europa for å erstatte de forurensende kullkraftverkene …

Motstanden mot denne regjeringa for krig og miljøødeleggelse er knapt merkbar. Høyresida har ikke stort å innvende, mens venstresida er lammet av sosialdemokratisk impotens. De revolusjonære kreftene fins, men de er puslete og sjølopptatte – i hvert fall sett med arbeiderøyne. Budskapet fra klassebevisste arbeidere er nå som før: Se nå til helv… å samle de kommunistiske kreftene! Kanskje lykkes man i 2012? Det er lov å håpe.

For den som syntes dette ble et dystert tilbakeblikk, er det å si at det er vanskelig å unngå slik verden ser ut. Men alt ser heldigvis ikke mørkt ut!

Det feier en opprørsvind over verden. Den har flyttet seg fra Latin-Amerika til Midtøsten og Nord-Afrika. Opprørsmonsunen blåser friskt fra sør og kan øke i styrke på sin vei oppover fra Hellas, Italia, Spania og Portugal. Mens «Dagmar» herjet strendene på Nordvestlandet, tyder de politiske værvarslene på at det brygger opp til en «Alexandra» (Kollontaj), fulgt av en «Clara» (Zetkin) som kan ende opp i orkanen «Rosa» (Luxemburg) før man aner.

Den gamle fagbevegelsen i Europa kjemper en iherdig forsvarskamp, mange steder med stor kraft og styrke. Men den europeiske fagbevegelsen er grunnleggende reformistisk på toppen. Den er svekka, både medlemsmessig og i sin sammensetninga. Det merverdiproduserende industriproletariatet har blitt stadig mindre. Kapitalen har flytta industrien til Asia, og det er her millonhæren av industriproletarer er i ferd med å bli en klasse for seg sjøl, ikke bare i seg sjøl. Streiker og okkupasjoner er blitt et daglig fenomen i verdens store produksjonshaller, det vil framfor alt si land som Kina og India. Det er kanskje her arbeiderklassens revolusjonære klassekamp først vil bli gjenfødt og gi internasjonale rystelser.

Det norske folkets EU-motstand er mer konsolidert enn noen gang. Fire av fem nordmenn sier nei til medlemskap i Unionen. En ny dreining i EU-motstanden er at kampen mot EØS har tvunget seg fram på dagsordenen. Trenden med resignert å godta at ethvert EU-direktiv blir integrert i norsk lovverk som følge av denne avtalen, er i ferd med å snu.

Flere av de reformiststyrte LO-forbundene har følt grunnplanspresset og vender seg nå skarpt mot både Postdirektivet og ikke minst Vikarbyrådirektivet, med krav om at Norge bruker reservasjonsretten. Postkom og Fellesforbundet er ikke kjent for å være blant LOs mer radikale forbund. Begge krever at vetoretten må brukes. Trykket har vært så sterkt at sjøl landsmøtet i Arbeiderpartiet påførte partiledelsen et sviende nederlag.

Makteliten sliter på flere områder. Mangt kan gå i riktig retning om arbeiderne og de progressive kreftene evner å utnytte mulighetene. Kampen for å komme ut av EØS starter i 2012 med aksjonsdagen den 18. januar. Kampen for å hindre nye NATO-kriger og norsk deltakelse er allerede i gang.

Godt nytt kampår!

Likte du det du leste? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 
Vipps noen kroner til #114366 eller bruk Donér-knappen nedenfor.

Tusen takk for bidraget!

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML