Den libyske lederen Muammar Gaddafi, som ble fordrevet av NATO, er drept etter hærtakelsen av hans fødeby Sirte. Drapet på Gaddafi finner sted etter mer enn syv måneders NATO-krig mot Libya, som har betydd titusener av drepte. Krigskoalisjonens angrepskrig under påskudd av å beskytte sivile har kostet den alminnelige libyske befolkningen dyrt.
Angivelig døde Gaddafi av skuddsår etter et fluktforsøk. Slik lød det i første omgang med klassisk omskrivning av henrettelser i krig. Under alle omstendigheter er han blitt myrdet av NATO og alliansens libyske «opprørere». NATO innrømmer luftbombardement i den siste kampen mot Gaddafi.
Ifølge en senere versjon søkte han tilflukt i et kloakkrør og ble likvidert med et skudd i magen. Enda senere ble han tatt tilfange såret, men i live, ført bort i en bil – og drept.
Det er rene vill vest. Reagan og George W. Bush spøker ennå i kulissene. De har inntatt regjeringskontorene overalt i de krigførende landene. Regjeringsledere i NATO-landene, i USA og EU, som frem til «den arabiske våren» samarbeidet tett med Gaddafi i «krigen mot terror» og for å holde immigranter ute av Europa, jubler over likvideringen.
Det var ellers ingen mangel på erklæringer fra NATO eller opprørerne helt fra krigens begynnelse om at man ikke var ute etter å drepe Gaddafi. Han skulle stilles for en internasjonal krigsforbryterdomstol eller en lokal opprørsdomstol.
Men ingen av partene har hatt den minste interesse i å pågripe Gaddafi levende. En rettssak var langt fra ønskelig for dem, på grunn av Gaddafis kunnskaper om sine mordere og deres krigsforbrytelser og andre forbrytelser. Drapet på Gaddafi er enda én i rekken.
Da hovedstaden Tripoli ble inntatt i slutten av august konstaterte vi:
«NATOs krig mot Libya har tatt sikte på et regimeskifte, selv om den er forkledd som et "humanitært oppdrag". Men Gaddafi er ennå ikke slått og den blodige krigen/borgerkrigen fortsetter.
Å få drept Muammar Gaddafi er nå det viktigste krigsmålet for NATO og "opprørsregjeringen", som har feiret inntoget i hovedstaden Tripoli, mens byens befolkning holder seg innendørs i frykt. Det rapporteres om summariske henrettelser av "Gaddafi-lojalister". ...Libyas politiske og sosiale struktur er spesiell. Gaddafi-regimet har i sine 42 år ved makten bygget sin særegne "arabiske sosialisme" med skiftende innhold på basis av avtaler med klanstrukturene uten et sivilsamfunn med politiske partier og faglige og sosiale organisasjoner.
Derfor har personkulten rundt Gaddafi vært en nødvendighet, og derfor er det nødvendig for NATO og NATOs opprørere å drepe ham.»
Samme kveld som FN vedtok en folkerettsstridig resolusjon (17. mars 2011), som ga tillatelse til å opprette en flyforbudssone, angivelig for å beskytte sivile mot Gaddafi, skrev vi:
«Amerikanske, britiske og franske militærfly er klare til å innlede et militært angrep få timer etter vedtaket i FN. NATO setter sitt tunge maskineri i bevegelse. Krigen er allerede i gang...
I løpet av fredagen forventes tilslutning fra et stort flertall i det danske folketinget. Fire krigsfly er klare til å bombardere et arabisk land. Regjeringen meddelte torsdag at hvis FN ikke ga grønt lys til krigen, ville den inngå i en "alternativ koalisjon". Og S/SF meldte seg parate også til det.Til syvende og sist var FN-resolusjonen altså rett og slett et fikenblad. Den militære aksjonen ville under alle omstendigheter bli gjennomført med Barack Obama, Sarkozy og Cameron i spissen. Det er ingen tvil om at Lars Løkkes besøk i Det Hvite Hus, hvor han bastant erklærte at "Danmark var i front mot Gaddafi", var et tilsagn om dansk deltagelse i en ny amerikanskledet "koalisjon av frivillige".
Angrepene vil i første omgang spesielt bli satt inn rundt Benghazi, opprørets hovedbastion, som umiddelbart er truet av Gaddafi-styrkenes offensiv, men vil bli utvidet til hele landet, og omfatte forsøk på å drepe Gaddafi selv.
Ødeleggelsene og tapene av menneskeliv - innbefattet sivile libyere - kan ikke unngå å bli omfattende. Det er ingen som helst garanti for en rask avslutning på borgerkrigen, eller en seier til opprørerne. Opprørerne og Vesten har avvist alle forhandlingsløsninger og forslag til mekling, som er fremlagt bl.a. av Latin-Amerika og Afrika.»
Også dette var 100 % korrekt. Det viste seg til og med å være 100 % enighet i det danske folketinget om å gå med i den kriminelle krigen. Enhedslisten sluttet seg til krigshisserne og stemte for.
Med mordet på Gaddafi må det forventes at Libya-krigen er slutt. NATO og den vestlige imperialismen har nådd sine krigsmål. Et pro-imperialistisk regime - den såkalte overgangsregjeringen - er installert; Vestens fiende har dødd en ydmykende død; liket hans er lagt på utstilling ikke bare på den lokale markedsplassen, som i en mørk middelalder, men for en hel verden via satellitt-tv og internett.
De libyske opprørerne vil angivelig starte en «demokratisk» prosess. NATO-aktørene og deres konserner vil ta seg rikelig betalt i libysk olje og andre ressurser. Den libyske befolkning har under krigen opplevd et drastisk fall i levestandarden og står nå med en infrastruktur som i vesentlig grad er ødelagt, mens oljen og vannforsyningen går over på utenlandske hender.
Den amerikanske utenriksministeren Hillary Clinton avla dagen før drapet på Gaddafi et besøk i Libya for å bistå ved henrettelsen:
– Jeg er stolt over å stå her på jorden i et fritt Libya ... USA var stolte over å bistå dere i deres kamp for frihet, og vi vil fortsette med å hjelpe dere, så lenge dere fortsetter på denne kursen ...
Hun ga grønt lys for mordet på Gaddafi: – Vi håper at han snart blir fanget eller drept, så dere ikke lengre trenger å frykte ham. [Se videoklipp her]
Det er bred tilfredshet i saloonen Christiansborg hos både regjering og opposisjon, som igjen har dratt sammen i krig på F16-vinger.
Som et lite amerikansk ekko erklærer den danske utenriksministeren Søvndal:
– Danmark vil være å finne blant det nye Libyas venner og støtter. Jeg ser frem til å utvikle samarbeidet mellom Danmark og det frie Libya i tiden som kommer.
Vesten kapret raskt det libyske folkets protest mot Gaddafi og forvandlet en potensiell folkerevolusjon til en imperialistisk intervensjon og en reaksjonær borgerkrig. Ifølge statsminister Helle Thorning Schmidt skal Libya til og med tjene som demokratisk modell for de andre landene i den arabiske våren.
Det ligner snarere «demokrati» á la Irak, Afghanistan og Kosovo, hvor Vestens kriger og okkupasjoner har avsporet og forvansket de folkelige ambisjonene om en uavhengig, selvstendig og demokratisk fremtid og forvandlet deres land til krøplingstater i alle henseende.
En revolusjonær og demokratisk utvikling kan aldri bygge på NATOs raketter og deres ruinhauger. De progressive og virkelig demokratiske kreftene i disse landene vil aldri akseptere okkupasjon eller marionettregjeringer.
Oversatt for Revolusjon fra Kommunistisk Politik Netavisen 20. oktober 2011.