Fra «ondskapens akse» til R2P

Den 11. september 1973 styrtet de chilenske fascistiske generalene den lovlig valgte presidenten Salvador Allende med medvirkning fra CIA. Kuppet innvarslet ikke bare et brutalt militærdiktatur, men også starten på epoken med nyliberalisme.

Krig, kontroll, kriminalisering. Plakat utgitt av Revolusjon 2001.Den 11. september 2001 gikk World Trade Center overende. Det skulle bli startskuddet for «krigen mot terror».

Mange teorier verserer om hvorvidt bygningene kollapset som følge av flykræsjene, eller om de ble detonert av ferdig utplasserte sprengladninger. Men det vesentligste er ikke hvorvidt det faktisk var al-Qaida som gjennomførte angrepene i New York og Washington, eller om det var en «inside job».

Det vesentlige er at hendelsen var manna fra himmelen for den mest reaksjonære og aggressive delen av USA-imperialismens strateger og ideologer. Terroraksjonen som krevde 3000 liv var nettopp den katastrofen av «Pearl Harbor-typen» som tenkerne bak Prosjektet for et nytt amerikansk århundre (PNAC) hadde uttalt at de trengte for å sette sitt globale erobringsprosjekt ut i livet.

11/9-2001 innvarslet starten på «krigen mot terror», en krig som har eksportert nyliberalismen med våpenmakt til stater som ikke alt har bøyd av for den.

Alle stater som motsetter seg USAs dominans, ble utpekt som fiender. Det gjaldt og gjelder også alle folk og stater som ikke deltar aktivt i «krigen mot terrorisme» ved å støtte USAs kriger og ved å innføre terrorlovgivning, masseovervåkning og kriminalisering av egne innbyggere. «Ondskapens akse» ble først definert av president George Bush til å omfatte statene Irak, Iran og Nord-Korea, siden utvidet av FN-ambassadør John Bolton til også å gjelde Cuba, Libya og Syria.

Norge har fra første dag valgt å være blant de lydigste i klassen og hopper når USA sier «hopp». Norge har bare på papiret en egen utenrikspolitikk. Snart har vi heller ingen egen innenrikspolitikk. Vi vedtar stort sett de lover og direktiver som vi blir pålagt av USA og EU.

{artikkel Norge er i krig!}{div width:400|float:right}{title} {introtext:75} {readmore:Gå til artikkellen fra oktober 2001}{/div}{/artikkel}

USA har sjøl skapt den perfekte fiende – islamister og jihadister. Al Qaida er et produkt made in USA og Saudi-Arabia, militært rustet til tennene av USA og saudierne den gang det daværende Sovjetunionen med alle midler skulle drives ut av Afghanistan på 80-tallet.

Etter 2001 allierte USA seg med andre hellige krigere og banditter i den såkalte «Nordalliansen» for å drive ut Taliban. Gjennom okkupasjonen av Irak sørget USA for å gi innpass til al-Qaida, som ikke fantes i Irak før invasjonen i 2003. For å knuse den irakiske motstanden, har USA inngått en uhellig allianse med mullahene i Teheran. Kollaboratørregimet i Bagdad styres av Teheran og Washington i fellesskap.

Siden 2006 er det ettertrykkelig dokumentert at CIA, MI6, det danske PET og sikkert mange flere etterretningstjenester har samarbeidet tett med oberst Gaddafis sikkerhetsorganer. Og nå, under bombekrigen mot Libya, allierer USA og UK seg med Libya Islamist Fighting Group for å drive Gaddafi fra makta og få hånd om oljeressursene i landet.

Hykleriet er endeløst, sannheten er snudd opp ned, svart er hvitt og hvitt er svart.

I kampen for demokrati og mot «islamistisk terror» sørger USA og Vesten for å styrke islamistene og har rettet sine hovedangrep mot de mest sekulære statene i Midt-Østen: Irak, Libya og Syria! De to første har tilfeldigvis også hatt de beste sosiale velferdsordningene i regionen …

Resultatet av «krigen mot terror» har blitt mer terror, ikke mindre.  

Det har først og fremst blitt mer statsterrorisme – i form av krigene mot Afghanistan, Irak og Libya. Bare i Irak har krigen resultert i en million drepte og fire millioner flyktninger.

Krigen mot terror har gjort FN til et stadig mer viljeløst redskap for USA og NATO. Gjennom press, bestikkelser og trusler er FNs sikkerhetsråd banket på plass.

USA og de vestlige monopolene har også evnet å mobilisere store deler av NGO-ene til å tjene deres interesser. Det nye humanistiske slagordet som legitimerer enhver brutal aggresjonskrig er R2P – «Right to Protect».

Dette grove falskneriet ser ut til å ha ført store deler av fredsbevegelsen og venstresida bak lyset. Fredsbevegelsen ligger med brukket rygg i forhold til situasjonen i forkant av angrepet på Irak. Demonstrasjonene mot NATOs aggresjon mot Libya har vært små og svake. Selv etter at NATO helt åpenlyst har krenket intensjonene i FN-resolusjon 1973 som de har brukt som fikenblad, har det knapt vært protester.

Afghanistan ble okkupert for å «ta» Osama bin Laden. Irak ble angrepet på bakgrunn av løgnen om at Saddam Hussein  hadde masseødeleggelsesvåpen. Under dekke av å «beskytte sivile» har Libya blitt bombet i grus, og islamistene er gitt fri bane og militær trening av CIA, Fremmedlegionen og MI6.

Syria står etter alt å dømme for tur. Hvis eller når den «humane intervensjonen» blir satt inn mot Damaskus, står USA på dørterskelen til Iran.

Krigen mot terror har kort sagt ført til mer terror. I verste fall kan den føre oss enda videre i retning av fascisme og kanskje en tredje verdenskrig.

Det går også ei linje fra 9/11 og «kampen mot terrorisme» til en styrket høyreekstrem og fascistisk bevegelse i USA og Europa. Mens USA i det skjulte bygger opp og samarbeider militært med islamister og jihadistiske bevegelser, retter den ideologiske offensiven seg mot islam som religion og innvandrere og asylsøkere fra muslimske land. Slik har fremmedfiendtlighet og rasisme blitt næret, spesielt i Europa.

Rasistiske og hel- og halvfascistiske partier har det siste tiåret styrket sine posisjoner og blitt stuereine i en lang rekke land: Nederland, Østerrike, Ungarn, Italia og Sverige er bare noen land der de har fått posisjoner og betydelig valgoppslutning.

Dette har skjedd parallelt med en sterk omdreining av den antikommunistiske kampanjen, der kommunistiske symboler og partier er regelrett bannlyst og forbudt i flere europeiske land. De såkalt siviliserte europeiske regjeringene og partiene driver aktiv hvitvasking av nazismen og fascismen gjennom å kriminalisere kommunistene.

Det er ingen tilfeldighet at arbeiderklassens politiske organisasjoner blir angrepet, like lite som det er noen tilfeldighet at faglige og sosiale rettigheter kontinuerlig blir undergravd og forsøkt avskaffet.

Terroraksjonen på Utøya kan bare forstås på bakgrunn av spredninga av muslimhets i kombinasjon med hat mot alt som smaker av arbeiderorganisering og fagbevegelse. For Anders Behring Breivik er dette to sider av samme sak. Fienden er islam, marxisme og kommunisme. For ham var til og med sosialdemokratiets ungdomsorganisasjon AUF en del av det «kulturmarxistiske» komplottet han forestiller seg

Udåden kan fortone seg som galskap, men den er det ikke. Den var resultat av ideologiske føringer om «kamp mellom sivilisasjoner», om et nødvendig oppgjør mellom kristendom og islam, mellom Vesten og resten. Dette er et tankesett som siden 9/11 2001 er blitt spredt systematisk, i litt varierende innpakninger, i så vel USA som Europa – og også i Russland.

I det lange løp er det ikke mulig å slå effektivt tilbake mot rasismen og fascismen uten at denne kampen blir en del av arbeiderklassens kollektive kamp for å forsvare og utvikle faglige, demokratiske, sosiale og politiske rettigheter.

Det er en kamp som ikke kan lykkes uten at vi også fører kamp mot de imperialistiske korsfarerkrigene som våre egne regjeringer fører i humanismens og demokratiets navn.

Ti års terrorkrig har gjort Norge til en storaktør i statsterrorisme. Grete Faremo strør medaljer over hjemvendte piloter og mannskaper som hun har beordret til å utføre drap på sivile i Afghanistan og Libya i humanismens navn. Denne statsterrorismen har hun frekkhet til å sidestille med verdiene som terroristen Behring Breivik gikk til angrep på den 22. juli!

Det er ikke bare i USA at sannheten er snudd opp ned, at svart blir hvitt og hvitt blir svart etter ti års «krig mot terror».

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML