Når ingen reelle alternativer til de borgerlig-parlamentariske «blokkene» fantes og det gjaldt å holde FrP utenfor regjeringskontorene, sørga folkevettet for valgvind for Ap. Det er fullstendig logisk: Hvorfor stemme på små sosialdemokratiske partier som SV og Rødt når det finns et stort?
Samtidig dekker valget over en voksende folkelig frustrasjon: Tross et voldsomt mediakjør med fokus på at hver stemme ville telle i et halsbrekkende oppgjør mellom de to «blokkene», lot mer enn hver fjerde velger være å legge ei partiliste i urna. Det er den laveste valgdeltakelsen siden 1927. I tillegg brukte et ukjent antall muligheten til å levere blank stemmeseddel.
Fremskrittspartiet sikra seg som venta et godt grep om en fjerdedel av velgerne. Løgnaktig rasismeretorikk i spann med appeller til en i og for seg sunn, folkelig politikerforakt, ga resultater. Likevel kunne det ha vært verre, slik meningsmålinger i sommer tyda på. Men de to åpent reaksjonære partiene FrP og Høyre klarer altså å mobilisere 40 prosent.
Uten at vi har tall på hvordan stemmeresultatene har fordelt seg mellom forskjellige klasser og sosiale lag, er det likevel grunnlag for å si at store deler av arbeiderklassen har fylket seg bak Arbeiderpartiet for å holde Fremskrittspartiet utenfor regjeringskontorene. Ap har gått fram over hele linja. Dette skyldes en kombinasjon av Aps formidable valgkampmaskineri med støtte fra LO – samt en dyktig valgstrategi der Stoltenberg har profilert seg som den rødgrønne samlende landsfader og beskytter, og i liten grad som leder av Det kongelige norske arbeiderparti. Med mer enn 35 prosent av stemmene kan DnA notere seg for en suksess. Det er bortimot en bragd fra et parti som har sveket en lang rekke av de krava og løftene som ble presentert på Soria Moria i 2005.
Prisen for det sosialdemokratiske hovedpartiets suksess er det særlig SV som har måttet betale. I enkelte fylker er SV nesten halvert. Dette er både resultat av taktisk stemmegivning, men åpenbart også en folkeprotest mot partiets fullstendige svik mot sine velgere i spørsmålet om NATO, Norges krigføring i Afghanistan og i miljøpolitikken. Begge disse to hovedspørsmåla – den imperialistiske NATO-krigføringa mot det afghanske folket og miljøkampen – blei drukna i statsministerdueller og krangel om regjeringsalternativer. Det tjente alle kapitalens hovedpartier godt på: både Arbeiderpartiet, Høyre og FrP.
Alle partiene som mer eller mindre seriøst prøvde å sette kampen mot fattigdom, mot en rasistisk flyktningepolitikk og kamp for miljøet høyt på dagsordenen blei straffa for det. Det gjelder Venstre og KrF i vel så stor grad som SV og Rødt. Venstre er desimert til et miniparti under sperregrensa og Lars Sponheim ryker ut av Stortinget. Vanligvis har vi ikke noe som helst til overs for det fagforeningsfiendtlige og liberalistiske Venstre. Men i kampen mot rasisme og fremmedhat markerte Sponheim seg tøft og klart, og han advarte i kvasse ordelag mot den «brune» (sitat Sponheim) dreininga i norsk politikk hos begge de store «blokkene». Akkurat den rakrygga holdninga Sponheim viste på dette området, og som verken SV eller Rødt var i nærheten av, fortjener han og Venstre all ære for. Et foreløpig dunkelt spørsmål er om det var dette standpunktet Venstre blei straffa for av velgerne, eller om årsaken ligger andre steder.
Rødt har ved dette valget definitivt plassert seg som et nytt SV, bare i en mye dårligere og mer mislykka utgave. Som en logisk forlengelse av partiets overgang til reformismen, stilte Rødt opp som garantist for ei rødgrønn regjering og gjorde seg dermed til gissel for landsfader Stoltenberg. Rødt stilte ett eneste «ultimatum», sikkert klekket ut av et lyst hode i arbeideraristokratiet, nemlig forsvar av uførepensjonen. Denne taktiske genistreken trodde åpenbart noen skulle gi Rødt stor slagkraft med LO-apparatet i ryggen. Det var det naturligvis ingen andre som trodde. Og hvis Rødt først skulle nøye seg med ett ultimativt krav, så måtte det sjølsagt vært sporenstreks å få de norske leiemorderne ut av Afghanistan.
I en situasjon der SV har kompromittert seg gjennom fire år i regjering og lå slakteferdig for et virkelig revolusjonært alternativ, har Rødt i sin iver etter å vinne parlamentarisk «tyngde» og markere avstand til skumle sosialistiske og kommunistiske idealer, prestert det kunststykket å spille seg sjøl helt ut over sidelinja.
Når sårene nå skal slikkes etter at den «historiske sjansen» gikk i vasken, på tross av at man voktet seg vel for å ytre fy-ord som klassekamp, sosialisme eller revolusjon under valgkampen, er det duket for mye intern krangel.
Revolusjonære som innbitt har holdt stand innafor Rødt, i håp om at et valgmessig oppsving ville gi partiets røde krefter en innsprøyting og gjøre det mulig å korrigere høyrekursen, bør nå innse realitetene: Rødt-sjarken er markspist av sosialdemokrati, roret er låst mot styrbord og seilene er gjennomhullet av rødgrønnne kastevinder.