Det er lenge sida SV snakket om å avskaffe kapitalismen, men for fire år tilbake lovte partiet høytidelig at det skulle avskaffe fattigdommen. En god start, kunne man kanskje si. Men valgløftet fra 2005 er blitt en stygg hodepine for SV. Det har nemlig ikke blitt færre, men flere fattige her i landet etter fire år med rødgrønn regjering.
Under valgkampen i 2005 mente partileder Kristin Halvorsen at avskaffelse av fattigdom bare var et spørsmål om politisk vilje. Men det var da, det. Nå, i 2009, sier finansminister Kristin Halvorsen at «det er umulig å avskaffe fattigdommen, for den måles i forhold til gjennomsnittet».
At vi ikke tenkte på det! Gjennomsnittet ligger rimeligvis et sted imellom de rike og de fattige. Da må vi selvsagt ha begge deler, både fattige og rike, for ellers blir det jo ikke noe gjennomsnitt som de fattige kan måles i forhold til.
Oss slår det mest at SV tyr til stadig mer fattigslig argumentasjon for sin kapitalistiske politikk. Kristin klarer ikke en gang å tenke tanken på et framtidssamfunn der ingen er rike og ingen er fattige. Sjøl de gamle sosialdemokratiske høvdingene pleide å kokettere med den slags visjoner.
Når man har gitt opp å avskaffe fattigdommen, har man nødvendigvis gitt opp enhver tanke om å avskaffe kapitalismen. Og omvendt.
Eller, for å ty til en smule religiøs terminologi: Man er blitt fattig i ånden.