Oljeprisen daler og krona skrumper. Det er slutt på tida da norske kroner blei ansett for å være en trygg og sikker havn i urolige europeiske finansmarkeder.

1kr reversI løpet av det siste året har norske kroner falt med rundt 15 prosent mot euro. I fjor kosta en euro om lag kr 7,50 mens den nå er i ferd med å nærme seg 9-tallet. Svekkelsen mot amerikanske dollar er enda større.

Lav kronekurs er isolert sett bra for norsk eksportindustri. Men ikke for nordmenn flest. Når kronekursen er så svak, vil det uunngåelig bety prisstigning på nesten alle importvarer, og det vil du snart merke på lommeboka.

Den viktigste grunnen til den svake krona er fallende oljeinvesteringer, kombinert med det som alle observatører unntatt de norske mener er en snart sprekkeferdig bolig- og eiendomsboble.

Oljeprisen har falt med 40 dollar (rundt 30 prosent) siden mai 2014 og følges av stadig flere runder med oppsigelser i oljerelatert industri. Dette betyr mer arbeidsløshet og generell økonomisk nedbremsing, noe som igjen betyr at Norges Bank mest sannsynlig vil senke, og i hvert fall ikke øke, styringsrenta fra dagens 1,5 prosent. Dermed blir det enda mindre interessant for valutaspekulanter å sitte på norske kroner.

Krise og skifer

Prisfallet har skjedd til tross for nye krigshandlinger og økt usikkerhet i Midtøsten, noe som vanligvis presser oljeprisen oppover. Men stagnasjonen i Europa og det som begynner å avtegne seg som en overproduksjonskrise også i Kina, har redusert etterspørselen etter olje. På toppen av dette kommer at den amerikanske produksjonen av skiferolje og skifergass har vokst eksplosivt de siste åra. Oljeimporten til USA er i dag rundt regnet seksti prosent av volumet i 2007, og den er stadig synkende. Samtidig skjer en dreining i retning av fornybare energikilder.

Billig olje?

I november 2014 har spotprisen for Brent gått under 70 dollar. Når prisen på et fat olje i mange år har ligget langt over hundre dollar per fat, kan $ 70 virke «billig». Men historisk har olja ligget mye lavere enn dette, godt under tjue dollar fatet. I den grad det er mulig å snakke om en «normal» pris for olje burde den ligge mellom 40 og 50 dollar.

For produsenter i Midtøsten, der det i stor grad er små produksjons- og investeringskostnader, gir et sånt prisleie likevel solid grunnrente. For norsk oljeindustri og skiferproduksjonen i USA og Canada forholder det seg annerledes. Skjæringspunktet for at skiferoljeproduksjonen skal være lønnsom er mellom 60 og 70 dollar fatet. Det er omtrent det samme som gjelder for utvinning i Nordsjøen og Barentshavet, hvor investeringskostnadene er gigantiske.

Argument for nye velferdskutt

En varig nedgang i oljeprisen vil også bety storsprekk i det norske statsbudsjettet, som tar utgangspunkt i en oljepris på omkring 95 dollar fatet. Netto inntekter av statens petroleumsvirkomhet er for 2015 beregnet til litt i overkant av 300 milliarder kroner. Et enkelt regnestykke tilsier at det her fort kan oppstå et minus på fra 80 til 100 milliarder kroner.

Riktignok fôres penger inn i budsjettet fra Statens petroleumsfond utland, men like klart er det at større oljeprisfall vil bli brukt som argument for ytterligere velferdskutt og flere skatte- og avgiftsskjerpelser. Tidligere sentralbanksjef Svein Gjedrem kom med åpne trusler om dette da oljeprisen lå under 30 dollar i 1999. Han mente at det ville bli nødvendig å «se kritisk på omfanget av velferdsordningene og det offentlige tjenestetilbudet». Det gikk ikke mange måneder før Stoltenbergregjeringa satte ned Pensjonskommisjonen som la grunnlaget for kvesting av pensjonssystemet.

Spekulerer i søppelgjeld

Samtidig med at hundrevis av arbeidsfolk i Rogaland får oppsigelsesbrevet i handa, viser finanskapitalen ny og negativ interesse for Norge.

Siden i sommer har Oslo Børs blitt Skandinavias mest lukrative marked for søppelobligasjoner. Søppelobligasjoner (junk bonds) er risikoinvesteringer som likevel tiltrekker spekulanter fordi de tilbyr langt høyere avkastning enn såkalt sikre obligasjoner. Selskaper som utsteder slike obligasjoner gjør det vanligvis fordi de er nødt, altså fordi de ikke får kreditt på vanlige vilkår og fordi ingen vil sprøyte inn mer aksjekapital. Til gjengjeld tilbyr de saftige påslag i tilfelle de klarer å innløse obligasjonene. Enkelt sagt dreier det seg om selskaper som er i krise eller som ratingbyråene mener har dystre framtidsutsikter.

I Norge gjelder dette særlig for utenlandske selskaper, som får boltre seg relativt fritt. I første halvår 2014 blei det solgt gjeld for 48 milliarder kroner, hvorav mer enn halvparten av gjeldspapirene var utstedt i utenlandsk valuta. Søppelobligasjoner kan igjen selges spekulativt videre til tredjeparter som Credit Deafult Swaps (kredittapsforsikring).

Olje-Norge gikk så det suste. Nå er det ikke lenger den helt store susen over norsk økonomi.

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML