Personvern

Forholdene ligger utmerket til rette for å vinne kampen. Men det vil være livsfarlig å ta seieren på forskudd.

Alt tyder på at det går mot et samordna oppgjør med forbundsvise tilpasninger. Spørsmålet om avtalefesta pensjon (AFP) kommer til å stå helt sentralt. Forbund som tradisjonelt har gått inn for forbundsvise forhandlinger, vil nå ha et samordna oppgjør for å tvinge gjennom pensjonskravet.

Forsvar AFP! Foto: RevolusjonLO-medlemmene har allerede betalt for AFP tre ganger siden ordninga blei oppretta i 1988. AFP-«garantien» fra regjeringa utløp i 2007, samtidig med at de første pensjonistene oppnådde 40 års opptjening i Folketrygden (den kom i 1967). Regjeringa har lovet LO å videreføre sin delfinansiering av AFP i tre år til, fram til 2010. Men resten skal finansieres av de andre partene i «trepartssamarbeidet», dvs. LO og NHO.

AFP er prinsipielt uforenlig med hele tanken bak det nye pensjonssystemet, som pushes på folket med mantraet om at «det skal lønne seg å stå lenger i arbeid». Som om det ikke alltid og uansett lønner seg å stå lenger i arbeid! Poenget med AFP er at du ikke skal tape framtidige pensjonsrettigheter hvis du går av mellom 62 og 67 år. Derfor er AFP og «arbeidslinja» som ild og vann.

Kravet ved tariffforhandlingene er sjølsagt: ordninga må være minst like god som i dag, også etter 2010. Hvis levealderen øker og levealdersjusteringen senker pensjonen, så skal også dette kompenseres. AFP skal dessuten dekke inn den framtidige folketrygdens manglende lønnsregulering, og skattlegginga skal være som for andre pensjonister.

Kampstemning

Kampbetingelsene er nærmest ideelle fra et klasseståsted. Stemninga på grunnplanet og i tillitsmannssjiktet borger for at kampen bør være lett å vinne. Trondheimskonferansen i januar var bare ett uttrykk for stemninga. Etterspørselen etter varen arbeidskraft er fortsatt stor, arbeidsløsheten er lavere enn på 25 år og viljen til å gå til streik er massivt til stede. Sjøl garva tillitsvalgte med partibok i Ap er nå lynende forbanna på de rødgrønne og regjeringas stadige angrep på pensjonsrettigheter. «Støtte til valgkampen i 2009 kan de glemme om de ikke snur. LO får heller se seg om etter andre samarbeidspartnere», er omkvedet blant mange i dette sjiktet.

Avsporingsforsøk

Men det vil være livsfarlig å ta seieren på forskudd, for det er mange krefter som prøver å føre både AFP- og lønnskampen i ei retning som ikke truer verken regjering eller kapital. LO har deltatt i et regjeringsutvalg som har et mandat basert på prinsippene i de nye pensjonssystemene, prinsipper som er uforenlige med hele tanken bak AFP. Det å delta i utvalget på disse premissene, er i seg sjøl et brudd med LO-kongressens krystallklare vedtak om at AFP ikke skulle røres. Utvalget legger inn såkalt levealderjustering og andre faktorer som betyr at pensjonspengene skal deles på flere pensjonister over langt flere leveår, fordi vi «alle» på papiret kommer til å leve lenger.

Regjeringa sitt «ufravikelige» krav er et flatt AFP-tillegg til alle som ordninga omfatter, og ikke bare til dem som går av tidlig. Bare ved en modell av denne typen kan de få en kvestet AFP til å harmonere med det nye pensjonssystemet som skal straffe alle som ikke jobber til de er 70. En 62-åring taper dermed massivt, fordi potten blir fordelt over flere år. Tapet kan dreie seg om opptil 30 000 kroner i året.

En annen angrepsvinkel mot AFP er å innskrenke den til bare å gjelde for «sliterne» som jobben har ødelagt helsa til. Det er en farlig avsporing. Ett av fortrinna ved AFP er at du sjøl skal kunne vurdere hva du orker og vil når du er over 62, uten medisinske diagnoser og inkvisisjoner.

Et tveegget sverd

Et samordna oppgjør er et tveegga sverd, fordi det gir LO-toppen «styringsrett» over oppgjøret. På den andre sida har Roar Flåthen og kompani ingen unnskyldning hvis de forråder krava når de har fått fullmakt til å mobilisere hele LO-hæren. Et nei ved uravstemninga vil bety begynnelsen på slutten for Flåthen som LO-leder.

LO blir derfor nødt til å hale i land noe som kan presenteres som en «seier», med eller uten konflikt. Men fagtoppen vil etter evne prøve å forene denne seieren med noe som ikke kompromitterer «vår» regjering mer enn absolutt nødvendig. «Vi er også del av trepartssamarbeidet, og dermed en del av løsninga», som Flåthen uttrykker det. Med reine ord betyr det at LO-toppen er beredt til å kjøpslå og la de fagorganiserte betale mer for en fortsatt AFP, mot avkorting av lønnskrava.

Vær derfor på vakt mot jokerutspill der det brått dukker opp tallmagi i form av «nye beregninger» og «endrede forutsetninger». I AFP-utvalget er det allerede kasta fram alternativer som skal bidra til ulike former for splitt og hersk.

Å godta noe slags dyrkjøpt kompromiss i AFP-saka er uaktuelt. LO-ledelsen må fotfølges for hvert skritt i forhandlingene. Den varsla aksjonsdagen den 9. april skal bidra til det.

Penger og prinsipper

Også LO-lederen innrømmer at lønnsoppgjøret skjer i en svært gunstig situasjon. Børskrakk eller ei, Norge går fortsatt så det griner og lønnsandelen har gått ned i forhold til verdiskapninga, sa Flåthen til representantskapet i LO i Oslo 28. januar. Og han sa at det bør være rom for solide tillegg.

De orda skal vi fagorganiserte minne ham på utover våren, uansett hva som skjer på børsen og uansett alarmrop om den hellige konkurranseevnen.

Etter fire år med høykonjunktur og profitter uten sidestykke, vedgår også borgerskapet og deres økonomer at lønnsveksten er blitt hengende latterlig langt etter. I DnB NORs bedriftsundersøkelse, publisert i januar 2008, oppgir mer enn 3 av 4 bedriftsledere at de «tåler økt lønnspress». Halvparten av de 2100 bedriftslederne som er spurt, regner med en lønnsvekst på langt over fem prosent. Seks prosent forventer lønnsøkninger på over ti prosent.

Dermed er det enda mindre grunn til å godta utsalg av lønnskrav.

Andre tariffkrav

I tillegg til hovedkrava om pensjon og solide generelle tillegg, er deltidsansattes rett til heltidsarbeid og kravet om likestilling av skift og turnus viktige kvinnekrav, ikke minst i offentlig sektor.

Kampen mot sosial dumping gjennom solidaransvar er et politisk krav som også kan fremmes gjennom tariffoppgjøret. Tidligere har NHO forsøkt å utvide avtaleperioden utover to år. Det må avvises!

Originalartikkelen er fra kpml.no nr. 1 2008