Uravstemninga i LO/NHO-oppgjøret ga som venta «full pott» for regjeringa og LO-ledelsen. Men kampen for pensjon og AFP er ikke slutt. LO i Oslo tvinger Roar Flåthen til å stå under kjempebanneret «Stopp pensjonsranet! Kampen for en rettferdig pensjon og AFP fortsetter!» når han holder sin 1. mai-tale på Youngstorget.
I LOs representantskap var det ikke én eneste som oppfordra til å stemme nei. Likevel samlet motstanderne av det som er framstilt som «full pott for LOs krav» stor oppslutning. Så stor at forslaget kunne ha blitt nedstemt hvis opposisjonen hadde hatt evne og tid til å organisere en effektiv nei-kampanje.
Mange stemte nei
70,78 prosent av de som avga stemme i LO-NHO-oppgjøret stemte altså ja, mens 27,54 prosent stemte nei. Det hjelper lite at en svær del av stemmene opplagt var «et tvilende ja», som Oslo Bygningsarbeiderforening sa det i sin nølende anbefaling. Totalt deltok 64 prosent av de stemmeberettigede i uravstemningen. Bare i to av de mindre forbunda, Norsk Lokomotivmannsforbund og Sjømannsforbundet, var det nei-flertall. I El og IT var det ja-flertall sett under ett, men nei-flertall for de som omfattes av heisoverenskomsten. Det er verdt å merke seg at i Transport stemte mer enn hvert tredje medlem (35,7 prosent) nei, til tross for at Per Østvold endte opp som Roar Flåthens talsmann da meklingsforslaget skulle selges til LO-medlemmene.
LO-toppen og alle de største forbundene har kjørt ei ja-kampanje som har kosta 1,5 millioner. De har satsa på en splitt-og-hersk-taktikk mellom gamle og unge LO-medlemmer, og på det faktum at det vil ta lang tid før virkningene av pensjonsreformen og den nye AFP-ordninga vil merkes. Mange av som blir pensjonister i relativt nær framtid og de som regner med at de vil klare å stå i arbeid til de er 67, ser at de ikke taper vesentlig på det nye systemet og har valgt å stemme ja.
AFP-aksjonistene har prøvd å kjøre motoffensiv, men det skjedde både for seint og for tafatt. Men i foreninger og klubber der saka er blitt diskutert, er nei-prosenten langt høyere enn ellers. Sett i lys av at det ikke har vært en eneste opposisjonell røst blant forbundstoppene som kunne motivere ei nei-kampanje, er et resultat med snaut 30 prosent nei-stemmer uttrykk for en massiv utilfredshet på grasrota.
Full pott for hvem?
LO-leder Roar Flåthen kalte både lønnstillegget på fattige to kroner i timen og forslaget til ny AFP «Full pott for LO». Flåthen begrunner det som følger: – Levealdersjusteringen i den nye folketrygden blir helt kompensert for alle som er født før 1954, og delvis kompensert for alle født før 1963. Pensjonsdekningen for senere årskull skal vurderes senest i 2017.
En slik gradvis innfasing er i tråd med LO-kongressens vedtak, påstår Flåthen.
Men LO-kongressen vedtok at «(D)et er en absolutt forutsetning at AFP opprettholdes. Levealdersjusteringens avkortningseffekt må ikke komme til anvendelse før ordinær pensjonsalder på 67 år er nådd.» Det lå i kortene at det skulle omfatte alle, også framtidige generasjoner.
Som vi har sagt fra første stund: Lønnsppgjøret er skreddersydd for å redde Stortingets råtne pensjonsforlik fra å bli undergravd av en AFP-ordning på kollisjonskurs med pensjonsreformen. Ei videreføring av dagens Avtalefestet pensjon (AFP) var fagbevegelsens hovedkrav. De aller første linjene i det nå vedtatte forslaget fra Riksmeklingsmannen banker fast at det er «arbeidslinja» som rår: «Stortingets vedtak om ny alderspensjon i folketrygden fra 2010 forutsetter at øvrige deler av pensjonssystemet skal tilpasses den nye reformen.» Pensjonene skal altså trappes ned i tråd med stortingsforliket og arbeidslinja, og LO er med på ferden.
Oppgjøret har dessuten handlet om å redde det rødgrønne regjeringsprosjektet fra havari i konfrontasjon med LO-medlemmene. Resultatet er et opplegg snekra sammen i korridorene på Youngstorget.. Ei pressa regjering har med noen milliarder av arbeidsfolks skattekroner inngått et kompromiss som sikrer husfreden på Stortinget, lar LO-toppen få lov til å briske seg med en liksom-seier og som verner om de rødgrønne taburettene.
Sånn sett er det full pott, ikke for LO, men for regjeringa. Meklingsforslaget har et eget vedlegg i form av et tariffdirektiv fra statsministerens kontor. Stoltenberg forutsetter her «(E)n gradvis innfasing av levealdersjusteringen som følger av forslaget i høringsnotatet om ny alderspensjon … ». AFP-tillegget og skjerminga i forhold til levealdersjusteringa (les: avkorting i pensjonene) skal «ikke (påvirke) alderspensjonen til personer født i 1963 eller senere». I klartekst betyr dette i beste fall at avtaleforslaget bare innfrir LO-kongressens vedtak for de som er eldre enn 54 år, mens de som i dag er 45 år eller yngre blir ofre for det nye pensjonsregimet og pensjonsranet.
Omkampen kommer
Trøsten skal være at «partene» senest i 2017 skal evaluere overgangen til ny AFP og «vurdere behovet for endring» av ytelsenes størrelse.. Det skal mye til for at LO i løpet av de neste ni åra kommer til å befinne seg i en tilsvarende gunstig forhandlings- og kampposisjon. I mellomtida har ytelsenes størrelse blitt kraftig redusert, fordi «Partene er enige om at det samlede økonomiske omfang av den nye AFP-ordningen er nåverdien av dagens AFP-ordning, regnet i faste 2007-lønninger.» (Punkt 6, Finansiering – vår uth.)
Ettersom årets oppgjør er samordna, har toget gått for denne gang. Lærdommen er at de faglige lederne som i starten ser ut til å være de mest ihuga forsvarerne av klassekrav, også er de nyttigste for LO-toppen hvis de lar seg snu trill rundt og kjempe for det de først var imot.
Uansett fortsetter både lønns- og pensjonskampen. Etterhvert som folk skjønner hva det nye pensjonssystemet og AFP-forliket innebærer, vil kravet om omkamp nødvendigvis bli stilt skarpere. Det må skje lenge før 2017.
De lokale forhandlingene er en ny sjanse til å reise lønnskrav som monner. Mens LO-toppen stort sett nøyer seg med innsynsrett i borgerklassens pengebeholdning, er det på tide å kreve uttaksrett.
Originalartikkelen er fra kpml.no nr 2–2008