Den faglige uavhengighetens blindgater

Den norske fagbevegelsen blir kalt verdens sterkeste, målt i organisasjonsgrad og omfanget av kollektive avtaler. Men organisasjonsgraden er synkende, og den potensielle styrken er kapslet inn av et finmasket nett av lover, avtaler og samarbeidsorganer som lammer kampkrafta.

Den norske modellen hviler på at sosialdemokratiets ledere har avlyst klassekampen på vegne av arbeiderbevegelsen. Men klassekampen er et objektivt fenomen som ikke lar seg avblåse.

Kapitalen og dens talerør som NHO, Høyre, Bedriftsforbundet osv. snakker varmt om «partssamarbeidets» (klassesamarbeidets) fortreffelighet. De daglige angrepa på lønn, arbeidsbetingelser, trygder og pensjonsvilkår skjer selvsagt av omsyn til samfunnets ve og vel, og ikke fordi borgerskapet fremmer sine klassemessige interesser.

Arbeiderpartiet har i snart et århundre vært borgerskapets viktigste parti når det gjelder å få arbeiderne og fagbevegelsen til å svelge borgerskapets politiske løsninger og tilsløre det kapitalistiske systemets utbytting. Partiet kan til tider gå inn for reformer og begrensa økonomisk kamp når det er påkrevd for å unngå oppsving for virkelig klassekamp, det vil si bevisst politisk handling der arbeiderklassen utfordrer den bestående kapitalistiske samfunnsorden.

De siste tiåra har sosialdemokratiet også avblåst reformpolitikken. Det har gått i spissen for nyliberalisme og privatisering og norsk militarisering og krigføring. Jens Stoltenberg kunne derfor gå rett fra vervet som partileder og statsminister til å bli generalsekretær for NATO-alliansen. Likevel blir Arbeiderpartiet omtalt som del av venstresida sammen med småborgerlige partier av typen SV og Rødt.

Ledelsen av Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen (LO) har gjennom flere mannsaldre vært siamesiske tvillinger. Tvillingforholdet har blant annet vært formalisert gjennom regelmessige møter i Samarbeidskomiteen LO/Ap.

De seinere åra har det vokst fram en sterkere motvekt og en faglig venstreopposisjon innafor LO. I og med den rødgrønne samarbeidsregjeringa mellom AP, SV og Sp fra 2005 har ikke Ap lenger hatt styrke til å være suverent enerådende. Rødt forsøker nå å oppnå samme status som bisitterpartiene SV og Sp.

Det som kjennetegner den faglige opposisjonen i LO, som dominerer mange lokale LO-avdelinger og har den årlige Trondheimskonferansen som viktigste samlingspunkt, er at den grunnleggende sett er preget av den samme legalismen som alltid har vært Ap sin rettesnor. Så lenge opposisjonen ikke er villig til å ta et brudd og åpent oppgjør med klassesamarbeidslinja og legalismen, blir den heller ingen reell og farlig opposisjon, men kan i de fleste spørsmål nøytraliseres av LO-toppen.

Opposisjonen, som gjerne ser på seg sjøl som sosialister, er varsomme med å sette spørsmålet om et annet samfunnssystem på dagsordenen. Den vil heller snakke om å vende tilbake til den sosialdemokratiske velferdsstaten som det nyliberale Arbeiderpartiet river ned for fote.

Typisk for dette midlere tillitsmannssjiktet er konstant skjeling til hvor langt det er mulig å påvirke og bevege «arbeiderpartiene», og da særlig Ap, som forutsetning for å oppnå faglige og politiske resultater. Istedenfor at arbeiderklassen og fagbevegelsen mobiliseres for egne, sjølstendige klasseinteresser, kanaliserer man energien inn mot å presse og påvirke borgerlige og småborgerlige arbeiderpartier til å «ta parti for arbeidsfolk».

Til tross for at opposisjonen består av folk fra flere politiske leire og grupperinger, bidrar den på denne måten til å kastrere fagbevegelsen og seg sjøl som sjølstendig politisk kraft. Den tar ikke inn over seg at ingen av de eksisterende partiene har ledelser som representerer eller har sosiale bånd til arbeiderklassen og fagbevegelsen. Ledelsen i Ap, Rødt og SV tilhører andre klasser og samfunnssjikt.

Problemet for norsk fagbevegelse er ikke at den er for partipolitisk. Problemet er at det ikke finnes et partipolitisk alternativ som representerer arbeiderklassen ideologisk og politisk, og som har sitt grunnfjell i arbeiderklassen og fagbevegelsen.

Det er derfor den opposisjonelle del av fagbevegelsen må gjøre seg uavhengig – ikke av partier og politikk i alminnelighet, men fra partier som målbærer interessene til andre klasser og samfunnslag.

Arbeiderklassen trenger sitt eget parti, og det kan bare være et parti som står på den vitenskapelige sosialismens, marxismen-leninismens, grunn. Bygginga av arbeiderklassens eget parti vil skje i samme grad som arbeiderne og de klassebevisste delene av fagbevegelsen frigjør seg fra all klassepåvirkning fra borgerlige og småborgerlige «arbeiderpartier».

De siste månedene har atskillig støv blitt virvlet opp i de faglig-politiske gemakker. Nye gjester forlanger å få prøvesitte den fasjonable salongen som i alle år har vært forbeholdt samarbeidskomiteen LO/Ap. Det er en interessant forestilling som utspiller seg, og siste akt er ikke ferdigspilt når dette skrives.

Første Akt: Sammen med Ap

LO lanserte sitt «Sammen»-akademi i september i år. Det viste seg snart at akademiets kurstilbud, av enkelte omtalt som broilerskolen, var forbeholdt LO-tillitsvalgte med gyldig partibok i Arbeiderpartiet.

Mange reagerte. Mest hørbar var stemmen til forbundsleder Leif Sande i Industri Energi, sjøl Ap-medlem. Han gikk kraftig ut mot denne praksisen. Noen dager seinere fant LO det best å snu: Medlemskap i Ap var ikke påkrevd for å delta på den faglige broilerskolen likevel.

Annen Akt: Rødt på frierføtter

Sist i oktober vedtok landsstyret i partiet Rødt å be om et tettere samarbeid med LO-ledelsen. «Tida er inne for en demokratisk nyorientering av LOs faglig-politiske samarbeid», som det heter i vedtaket.

Rødt og forløperne AKP/RV har i flere tiår preket om «en fri og uavhengig fagbevegelse» (les: fristilt fra alle politiske partier). Her er det derfor tale om en kraftig nyorientering fra Rødt sin side.

Den hjalp sikkert på kursendringa at LO-kongressen i 2013 for første gang ga Rødt et valgkampbidrag.

Tredje Akt: Hva blir medgifta?

Portvokterne i samarbeidskomiteen slipper ikke inn hvem som helst uten faglig-politisk sikkerhetsklarering. Jonas Bals er leder av faglig-politisk utvalg i Oslo Arbeiderparti, og er en av Jonas Gahr Støres håndplukkede menn. Han blåser i kampluren med kronikken «Samarbeid og splid» i Klassekampen 21. oktober 2014. Kronikken bærer den mer spissa undertittelen: «Kommunistene har alltid gjort seg selv til sand i det faglig-politiske maskineriet. Er Rødt endelig modne for et oppgjør?».

I en lengre historisk gjennomgang hvor sosialdemokratiet hylles hemningsløst og kommunistene får det glatte lag, fyrer Gahr Støres politiske rådgiver løs på Komintern og de såkalte Strassburgertesene fra Røde Faglige Internasjonale (Profintern).

Disse tesene fra 1929 var – og er – ei nyttig håndbok for hvordan en streik kan føres fram til seier på tvers av klasselover og de reformistiske faglige lederne – som heller ser en «ulovlig» streik knust enn at klassesamarbeidets spilleregler blir brutt. Strassburgertesene som sådan har stått seg forbausende godt, særlig når det gjelder taktikken for faglig kamp under den norske klassesamarbeidmodellens forhold. De har vært til uvurderlig nytte for arbeidere i kamp. Da Ap- og LO-topper under 1970-tallets ulovlige streiker sto sammen med NAF (nå NHO) og statens voldsmakt mot de streikende, ble tesenes gyldighet demonstrert for hele arbeiderklassen.

Fjerde Akt: Rødt vil smøre maskineriet

Rødt, som har et program og en politisk praksis som minner om Arbeiderpartiets glansdager før og etter siste verdenskrig, blir av Bals slått i hardtkorn med den kommunistiske bevegelsen. Det er opplagt urimelig.

Rødt markerer tydelig at partiet ønsker å gå i Arbeiderpartiets fotspor.Faglig leder i Rødt, Anders Evenstuen, nekter da også å ta imot lissepasninga: «Bals inviterer kort sagt til et akademisk historieseminar om stridighetene mellom kommunister og sosialdemokrater i LO i forrige århundre. Å grave seg ned i tidligere tiders grums mellom partiene og LO vil fort resultere i meningsløs skittkasting der sitatkrigen fra skyttergraven bare har interesse for de spesielt interesserte. Fagbevegelsen og alle som ønsker noe annet enn dagens mørkeblå politikk må heller finne løsninger på vår tids problemer», skriver han i sitt svarinnlegg i Klassekampen 1. november.

Med det har han distansert sitt parti fra det Rødt formodentlig ser på som en grumsete, revolusjonær fortid.

Isteden beskriver Evenstuen utviklinga i retning av et løsarbeidersamfunn der folk ikke har rettigheter og hvor arbeidslivskriminaliteten er i ferd med å danke ut både fagbevegelse og de seriøse delene av næringslivet. Han peker på at EØS-avtalen og Ap sitt forsvar av denne, er et hovedproblem for den faglige kampen. Klassesamarbeidslinja nevner han ikke som et problem i det hele tatt.

Der storebror Ap svikter i forhold til EØS og «ikke lenger stiller seg på side med arbeidsfolk i avgjørende saker», ønsker lille Rødt å stille seg til rådighet for LO-ledelsen. Evenstuen avslutter: «Et samarbeid mellom Rødt og LO vil ikke føre til sand i maskineriet, slik Bals antyder. Derimot vil det smøre maskineriet. Det trengs.»

Femte Akt: 'Ahistorisk væpna digresjon'

Jonas Bals innser nok også at et medgjørlig Rødt kan bidra til å smøre LO-maskineriet og klassesamarbeidslinja. Men han og Ap gir ikke ved dørene. Bals presser på med at ingen fra Rødt så langt har problematisert (det kommunist-inspirerte) «tankegodset» og partiets programformuleringer om at Arbeiderpartiet og SV er systembevarende partier.

Under overskriften «Væpna digresjon» tar han 5. november fatt i Evenstuens ahistoriske tilnærming og «oppsiktsvekkende unnvikende svar». I stedet for å høre Rødt sitt «evige mas om EØS» oppfordrer han Rødt til å revidere sitt syn på fagbevegelsen og resten av venstresida, hvori også Arbeiderpartiet visstnok inngår. Når og hvis det skjer, «er det bare å gratulere».

Sjette Akt: Kapitalens partier som del av venstresida?

Den 6. november trykker Klassekampen to glimrende innlegg fra henholdsvis heismontør Terje Skog og fra historiker Harald Berntsen. Begge avkler Arbeiderpartiets rolle historisk og i dag som kapitalens parti og nyliberalismens veirydder. Skog finner det nødvendig å gjøre oppmerksom på at påstanden i «Faglig debattbok 2013» om at Aps viktigste oppgave er å forsvare kapitalen, står for hans egen regning. Når Bals tillegger Rødt dette synspunktet, har han beklageligvis ikke rett, skriver Terje Skog. Rødt framstiller Ap som et venstresideparti, påpeker han.

Hvordan vil så stykket ende? Som en reformistisk farse eller som en sosialdemokratisk tragedie? Må Rødt kle seg naken, eller i sekk og aske, for å få audiens hos LO-toppen? Vil Jonas Bals la seg overbevise om at Rødt en gang for alle har dumpa alt som minner om kommunist-inspirerte ideer?

Det kan bli grunn til å advare mot sterke scener i siste akt.