–  Gratulerer med vervet! Du er kjent som kommunist og mangeårig medlem av ML-gruppa Revolusjon. Dermed er du en relativt enslig svale i LO-sekretariatet?

Rolf: – Det kan du si. Nå er jo også forbundet jeg leder et av de minste i LO-systemet. Men framfor alt er jeg jo tillitsvalgt for lokomotivførerne og min oppgave er å få gjennomslag for interessene og kravene til forbundets medlemmer.

– I flere saker har dere også vist et internasjonalt engasjement som har blitt lagt merke til utafor Norges grenser. Vi husker spesielt markeringa til støtte for palestinerne i Gaza under Israels massakre i 2009, da alle tog stanset opp i fem minutter for å vise aktiv solidaritet. Hva slags reaksjoner ble denne aksjonen møtt med?

– Den aksjonen ble lagt merke til av palestinske frihetskjempere og også de palestinske myndighetene på Gaza. Det er viktig å vise solidaritet med undertrykte folk og nasjoner som blir utsatt for grov undertrykking, krig og terror. Samtidig så skaper slike aksjoner som den vi gjennomførte interne diskusjoner. I vårt forbund er det en større aktivitet og bevissthet om hva forbundet gjør og ikke gjør enn hva som er vanlig, derfor vil det bestandig være en diskusjon innad da våre medlemmer har forskjellige standpunkter. Det oppfatter jeg bare som en sunn ting, at det er diskusjon. Radikale vedtak som ikke engasjerer medlemmene er ikke av samme verdi.

– NLF deltar også aktivt i Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen ITF og dens Europa-avdeling. Kan du gi noen eksempler på kampsaker som dere jobber med i denne sammenhengen?

– Jeg vil framheve to ting. Det ene er kampen mot sosial dumping på europisk nivå i en jernbane som stadig blir mer liberalisert og hvor det blir mer vanlig at lokomotivførerne kjører på tvers av landegrensene. Arbeidet for samhold mellom de faglige organisasjonene i Europa som organiserer lokomotivførere er her uhyre viktig.
Det andre jeg vil framheve er solidaritet med de thailandske jernbanearbeiderne som blir utsatt for grov fagforeningsknusing. Det hele starta med aksjoner lokomotivførerne gjennomførte for å ivareta sikkerheten og utviklet seg til en prinsipiell kamp for faglige rettigheter. Vårt forbund og fagforeninger samler inn penger og våre tillitsvalgte gjennom ITF deltar aktivt i den faglige kampen i Thailand.

– NLF er et lite forbund. Innafor LO-systemet er presset stort for å slå mindre forbund sammen i større. Har NLF følt noe press for å fusjonere med for eksempel det langt større Jernbaneforbundet?

– Nei, jeg vil ikke si vi opplever noe press for å fusjonere med andre forbund. Riktignok opplever jeg nok at vi blir sett på som litt «sære», men vi har 100 % oppslutning i vårt organisasjonsområde, god aktivitet, en stabil og god økonomi og ingen tariffkonflikter med andre forbund. Derfor oppfatter vi at våre faglige interesser er best ivaretatt som et eget profesjonsforbund. Hvis vi gikk inn i et større forbund, ville tilhørigheten til forbundet bli svekket og evnen til å sikre 100 prosent organisering vært mindre.
Når det gjelder forholdet til Norsk Jernbaneforbund, så er det svært godt og er et samarbeid som bygger på gjensidig respekt og tillit.

– I det siste tiåret har også jernbanesektoren blitt delprivatisert og stykket opp i flere selskaper. Det er slutt på tidene da motparten bare var det statseide NSB. Nå har dere tariffavtaler som omfatter både Staten, Spekter og NHO. Likevel har NLF som eneste LO-forbund klart å opprettholde en imponerende organisasjonsgrad på hundre prosent. Mange lurer på hvordan har dere fått det til …

– Ja, si det. Det viktigste er at vi har en faglig organisasjon som medlemmene har tilhørighet til og er et redskap til å ivareta våre faglige interesser.  Vi legger vekt på at vi er en faglig organisasjon hvor medlemmene utgjør den reelle styrken og ikke i første rekke en «service- og forsikringsorganisasjon», sjøl om vi også har forsikringsordinger for medlemmene.

Samtidig henger 100% organisering nok sammen med den spesielle arbeidssituasjonen en lokomotivfører har ved at en jobber alene og den tryggheten det ligger i å ha en organisasjon i ryggen hvis noe skulle skje, dette sammen med en lang og stolt fagforeningstradisjon.

– Kan du gi noen eksempler på hva dette betyr for forbundets forhandlingsstyrke og evnen til å få til gode avtaler for medlemmene?

– Et eksempel er at nye bedrifter i bransjen oppfatter det som nødvendig å inngå tariffavtaler før en etablerer seg på det norske jernbanenettet. Et annet eksempel er at etablerte jernbanebedrifter legger vekt på et samarbeid med oss og vet at hvis tiltak skal lykkes, må en ta hensyn til våre synspunkter og krav.

– Hva ser du på som de viktigste kampsakene for NLF i tida framover?
­

– Det er uten tvil kampen for i sikre overenskomstene og kampen mot sosial dumping. Vi ser i dag jernbanebedrifter som melder overgang til NHO, det gjør de opplagt for at de ønsker å gjøre noe med tariffavtalene. Vi vil ikke godta at dette skal svekke verdien av våre tariffavtaler.
Hvis en får en ytterligere privatisering av persontrafikken og anbud av det som heter offentlig kjøp av persontogtjenester, vil en få inn arbeidskjøpere som har en helt annen tradisjon i forhold til fagforeninger. Det vil legge press på lønns- og arbeidsvilkår.

Kampen mot sosial dumping henger tett sammen med organisering og tariffavtaler, og internasjonalt samarbeid mellom fagforbund på tvers av landgrensene. Ser vi på togets største konkurrent i godstrafikken, nemlig veitransporten, ser vi en bransje med lav organisasjonsgrad og bruk av utenlandske sjåfører uten at dette er regulert i tariffavtaler. Dette vil vi aldri akseptere på jernbanen.

Vi ser i dag at EØS-avtalen brukes bevisst for å svekke tariffavtaler og Vikarbyrådirektivet er en del av det. Norsk fagbevegelse må aktiv kjempe for at EØS-avtalen blir sagt opp og at det blir etablert alternative ordninger. EU er en konstruksjon som først og fremst har som oppgave å ivareta arbeidskjøperne og å svekke tariffavtaler og arbeidsfolks rettigheter. Dette merker vi godt på jernbanen og spesielt vi som kjører togene på tvers av de nasjonale grensene.

Fra tidsskriftet Revolusjon nr. 41, våren 2012.