I et notat fra Fafo slås det fast at 87 prosent av norske menn jobber heltid, mens andelen blant kvinner er 59 prosent. Nesten en firedel av de deltidsansatte ønsker lengre arbeidstid.

En del av dette bildet er bruken av innleid arbeidskraft og bemanningsselskaper som i praksis fortrenger egne ansatte. Streiken på godsterminalene i ga gjennomslag for at terminalarbeid skal i hovedsak utføres av terminalarbeidere og baseres på faste heltidsstillinger.

– Heltid en rettighet

I en årrekke har Handel og Kontor gått i spissen for kravet «Heltid en rettighet, deltid en mulighet». Det er et krav som har solid oppslutning i medlemsmassen. Forbundet organiserer blant annet butikkansatte, der deltidsarbeid er svært utbredt. I HKs overenskomster er det bestemmelser om fortrinnsrett til ledige timer for de som jobber ufrivillig deltid. Arbeidsmiljøloven har en lignende bestemmelse, men dette er åpenbart utilstrekkelig.

«Selv tøffe tillitsvalgte møtes med argumenter om at det er umulig å få til flere heltidsstillinger. Store kjeder innen handel spekulerer i at kvinner vil finne seg i å ha en lav deltidsstilling samt å godta ”ledige timer” når de dukker opp med korte varslingsfrister», sier HK, og viser til at Fafo-notatet viser dette. «Dette er uverdig og diskriminerende», slår HK fast. Arbeidsmiljøloven er altså ikke nok for å sikre retten til full stilling og dermed ei lønn det går an å leve av.

Nå har LO kommet på banen med støtte til kravet om lovfesting av retten til heltid. Men der støter fagbevegelsen på rødgrønn motstand, særlig fra Arbeiderpartiet. «Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) smeller døra igjen for LOs forslag om å lovfeste retten til heltid», meldte Dagsavisen 26. august.

Vikarbyrådirektivet

I bakgrunnen spøker EU og kapitalmakta. Som vanlig. I mange land i EU, ikke minst i Spania, er deltidsstillinger og korttidskontrakter normalen. EUs nye vikarbyrådirektiv ble vedtatt i 2008 og skal implementeres i alle EU- og EØS-land innen 5 desember 2011. EØS-medlemskapet gir stadig vekk Norge mulighet til å avvise direktivet gjennom den såkalte reservasjonsretten («veto»), som vekslende regjeringer til nå har sørget for aldri har blitt brukt ved innføring av andre EU-direktiver.

Hensikten med direktivet er å «lette forholdene» for bemanningsselskaper og vikarbyråer. Vel sier direktivet at de innleide skal sikres samme lønn og arbeidsvilkår som de fast ansatte i innleiebedriften. Likevel heter det i direktivets artikkel 4 at det er forbudt å ha restriksjoner i lov og avtaleverk mot vikararbeid. I tvilstilfeller vil det være EU-domstolen (for Norge EFTA-domstolen) som avgjør tolkninger av direktivet.

Dette betyr i klartekst at regjeringa, som vil gjøre alt for unngå å reservere seg mot direktiver fra Brussel, i neste omgang kan bruke EU som skjold når regelverket «tvinger» Norge til å endre Arbeidsmiljølovens bestemmelser om forbud mot midlertidige ansatte og viktige regler i overenskomster om hindre mot vikararbeid. Så kan de rødgrønne ministrene i ettertid toe sine hender og si at «sånn er det bare, dessverre».

En trussel mot fagbevegelsen

Utstrakt bruk av innleie er ikke bare et redskap for sosial dumping, det fører til fragmentering av arbeidsstokken og vanskeliggjør effektiv fagorganisering. For at fagrørsla skal slå ring om Arbeidsmiljølovens forbud mot midlertidige ansettelser og våre overenskomster som sikrer faste ansettelser på bekostning av innleie, må den derfor tvinge regjeringa til å legge ned «veto» mot EUs vikarbyrådirektiv.

Hvis de rødgrønne forsvarer implementering av direktivet, bryter de automatisk sitt eget høytidelige valgløfte fra 2005 om å redde Arbeidsmiljøloven fra vandalisering i regi av KrF/H/FrP. Da forsvinner også en av de siste gjenværende knaggene som LO kan henge sin fortsatte støtte til Stoltenberg på.

Vi skal ikke godta omskrivninger, utsettelser og fiktive «unntaksbestemmelser», verken fra regjeringa eller fra LO-toppen. Kravet er at Norge må bruke reservasjonsretten mot Vikarbyrådirektivet.