Det har vært et klokt grep å lage identiske bussbransjeavtaler som et vern mot at lønns- og arbeidsvilkår blir salderingspost ved anbud og konkurranseutsetting. Så vil det vise seg om det var like klokt av flertallet av medlemmene å akseptere – i denne omgang – at de ikke fikk gjennomslag for en reguleringsbestemmelse.

De tre hovedkrava fra alle fire forbund var at det årelange etterslepet skulle tas igjen ved dette oppgjøret, at det skulle komme på plass en reguleringsmekanisme som skulle sikre en form for indeksregulering og at noe ble gjort med delskiftproblemet (mange bussjåfører tvinges til et flere timers opphold i skiftet før de fortsetter arbeidsdagen).

En halv seier er at sjåførene oppnådde delskiftstillegg og et tillegg på 6 kroner for de med fagbrev. Men kravet om å komme opp på industriarbeiderlønn er fortsatt ikke innfridd, da ville de trengt ca ti kroner. Oppgjøret gir drøyt 95 prosent av gjennomsnittet i industrien. To av LO-forbundene pluss YS-forbundet anbefalte sine medlemmer å stemme ja (sjøl om det var dissens i forhandlingsutvalget til Norsk Transportarbeiderforbund). Fagforbundet anbefalte derimot enstemmig sine medlemmer om å stemme nei, fordi en manglende reguleringsgaranti på sikt vil gjøre det enda vanskeligere for sjåførene å komme opp på industrisnittet.

Vi tror Fagforbundet her har hatt rett, og at det ville ha vært mulig for kampvillige sjåfører å få denne reguleringsgarantien på plass. Ikke desto mindre har det knappe ja-flertallet vist at kampviljen er betydelig blant sjåførene, og at de ikke vil la seg pille på nesa ved neste korsvei.

{smooth-scroll-top}