Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner fyller 20 år

ikmlpo ny2I det 21. århundre er verden fremdeles delt. Motsetninga mellom arbeid og kapital på alle områder avspeiler antagonismen mellom arbeidet og produksjonens voksende samfunnsmessige karakter på den ene sida, og på den andre sida den kapitalistiske karakter av tilegnelsen av verdiene, verdier som i stadig høyere grad konsentreres hos et fåtall mennesker.

Vitenskap og industrielle krefter er utviklet i en grad som var utenkelig for femti år siden. Produksjonen er blitt mekanisert i voldsom grad: teknologi, kommunikasjonsmidler og computere er blitt utbredt til samfunnsmessig og individuell bruk. Alt inneholder imidlertid sin motsetning: Fortvilelsen skapt av kapitalismen har nådd et svært alvorlig omfang. Forfallstegnene viser seg side om side med en opphoping av rikdom som overgår sluttfasen for det byzantinske imperiet.

Den kapitalistiske verdenskrisa fra 2008 som mange land stadig lider under, er forsøkt betalt av de breie utbytta massene – av nettopp de massene som har erfart at kapitalismen som samfunnsmessig organisering er kjennetegnet av «fattigdom midt i rikdommen». At folkets breie lag tvinges til å betale for krisa skjerper kapitalismens katastrofale konsekvenser enda mer: mekaniseringen av arbeidsprosessen følges av økt utbytting, nedgang i reallønningene, en eksplosjon av fattigdom og sult, urettferdighet og ulikhet, tiggeri, narkotika, prostitusjon osv.

Det er umulig å akseptere, utstå eller ignorere denne todelinga av verden og den voksende misnøyen som får de utbytta massene i flere land til å gjøre opprør. Denne situasjonen er svært synlig i Hellas, Portugal, Spania, Tunisia, Egypt, Tyrkia, Brasil osv.

Den uforsonlige motsetninga mellom arbeid og kapital er ikke den eneste årsak til at verden er delt. Grunnen er også motsetninga mellom et mindretall av rike kapitalistiske land og imperialistiske stater, og de mindre framskredne folk og land som er politisk, økonomisk og finansielt undertrykt og utbytta, og som utgjør flertallet.

De store imperialiststatene som har skapt internasjonale organisasjoner som Den europeiske union (EU), frihandelsavtalene, NATO og De forente nasjoner, som er utropt til «det internasjonale samfunn», plyndrer de undertrykte folkenes naturressurser og nekter dem retten til selvbestemmelse. Dette er tilfellet med Afrika, som de tømmer, med Amazonas, som de ødelegger, eller okkupasjonen av Afghanistan, Irak, Libya, Syria osv.

Et annet område for konflikt og motsetninger er konfrontasjonen mellom de internasjonale monopolene og de imperialistiske statene innbyrdes. Dette kommer særlig til uttrykk i etablering og nyetablering av økonomiske og militære blokker, og i etableringen av militærbaser på alle fem kontinenter. I slagsmålet om hvem som skal beherske og utplyndre bestemte regioner, støter de imperialistiske landa imot hverandre. For å vinne kontroll over disse regionene har de hisset til nasjonale stridigheter for å vinne undertrykte folks støtte. Disse indre konfliktene, som framprovoseres og fører til militære konflikter som i Ukraina og Syria, viser at de imperialistiske motsetninga spisser seg til.

I 1990-åra proklamerte kapitalistene og deres lakeier at «historia hadde nådd sitt sluttpunkt», at «kapitalismen ville vare evig». De annonserte «en ny verdensorden», de forkynte et fredelig, velstående samfunn uten kriser, bygget på en «selvfornyende kapitalisme» basert på en «kapitalistisk globalisering», som skulle bygges «hevet over klassene og klassekampen».

Det er imidlertid ikke velstanden, men elendigheten, som øker. I stedet for fred er det krig og kupp og mistro til diktaturene som vi har vært vitne til de siste tiåra.

Nei, kapitalismen har ikke noe å tilby arbeidene som selger sin arbeidskraft i fabrikker og kontorer, eller de arbeidsløse og fattige i by og land. Verken jobb eller en anstendig lønn, verken fred eller velstand eller en sikker framtid. Skal de oppnå dette må arbeiderne og det arbeidende folk gjøre opprør og styrte kapitalens makt.

I alle samfunn som har vært skueplass for klassekampen, helt siden slavenes kamp mot slaveeierne, har denne klassekampen ført til at de gamle undertrykkerne har blitt avløst av en ny undertrykkerklasse som har tatt makta. Kapitalismen har utviklet produktivkreftene i et slikt omfang at den ikke kan bestå uten å beskjære eller endre produksjonsforholdene.

Kapitalismen utvikler også hele tiden arbeiderklassen, den blir stadig mer samfunnsmessiggjort. Den har på dette viset skapt de samfunnsmessige betingelser hvor en utbyttet klasses makt kan erstatte en utbytterklasses makt. Denne historiske og sosiale utviklingsprosessen har tildelt arbeiderklassen sin historiske oppgave – nemlig å erobre makta for å skape en overgangsperiode hen mot sosialisme med det mål å ekspropriere ekspropriatørene, å avskaffe klasser og utbyttingsforholdene.

Arbeiderklassen reiste seg for første gang i protest mot det kapitalistiske tyranni i det 19. århundre med oppstandene som fant sted på hele det europeiske kontinentet og med makterobringa til Pariserkommunen i Frankrike for en kort periode i 1871. Så fulgte omstyrtinga av det kapitalistiske herredømme i Russland med Den store Oktoberrevolusjon i 1917, da arbeiderne organiserte seg som herskende klasse for å bygge Sovjetunionen og i et halvt århundre tok svære skritt i retning av avskaffelse av menneskets utbytting av mennesket.

I anledning av 20-året for dannelsen av vår organisasjon, oppfordrer verdens marxistisk-leninistiske partier og organisasjoner, forent i Den internasjonale konferansen (IKMLPO), arbeiderklassen i hele verden, de undertrykte folkene, ungdommen i alle land til å forene seg mot det internasjonale borgerskapet og imperialismen, og på denne måten styrke kampen for frigjøring.

Verden som er delt mellom utbyttere og utbytta, mellom imperialistiske herrer og undertrykte folk, beveger seg mot en ny periode av oppstander og revolusjoner.

Kapitalismen har ingenting å tilby de utbytta massene, den har modnet betingelsene mer enn i noen annen periode i historien i et forspill til sosialismen. Og dette ordet modenhet må anvendes både kvantitativt og kvalitativt i forhold til arbeiderklassen og de øvrige arbeidende, som ytterligere vil konsolidere sin stilling og styrke sine organisasjoner i alle land, hvis de nyttiggjør seg sine egne erfaringer både fra den faglige og den politiske kampen, og ikke minst fra de massive klassekampene som finner sted i mange land.

Selv om revolusjonene i land som Tunisia og Egypt har blitt manipulert med, tilhører framtida verdens arbeiderklasse og øvrige arbeidende, som samler rike erfaringer til kommende framstøt.

Erfaringene fra de revolusjonære bølger og de nasjonale og sosiale kampene i alle verdens land viser at vi kan bevege oss fram mot seier, og nå med større styrke og kraft. Våre kamper for nasjonal og sosial frigjøring vil ta sine egne former og følge forskjellige veier i de ulike landa, men de vil i sitt innhold være av internasjonalistisk karakter, som delelementer i den helhetlige prosessen i retning av proletarisk verdensrevolusjon.   

Alt dette forplikter oss til å konsolidere og styrke vår enhet og organisasjon, både nasjonalt og internasjonalt.

  • Sosialismen vil seire!
  • Lenge leve internasjonalismen!
  • Verdens arbeidere og undertrykte folk, forén dere!

1. mai 2014
Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner