Rudolf Nilsen 100 år (1901-2001)

En lysende søyle i norsk arbeiderkultur - selve revolusjonens røst.

Rudolf Nilsen blei født på Vålerenga på østkanten i Oslo 28. februar 1901.

Rudolf Nilsen.Takket være støtte fra bestefaren fikk han utdannelse og tok artium i 1920. Han kom tidlig med i den kommunistiske bevegelsen, og allerede som gymnasiast gjorde han revolusjonær nytte for seg. I 1919 skreiv han for eksempel i gymnasiastbladet De unges forbund: «Vi venter at den nye revolutionens tid som er indledet derute i Europa også kommer hit».

Da Norges Kommunistiske Parti blei stifta, begynte partiet straks å utgi sin egen avis, Norges Kommunistblad. Rudolf Nilsen var med både i partiet og i bladet fra det første nummeret, som kom 5. november 1923. Han var da bare 22 år gammel, men var allerede en erfaren politisk journalist. Hans spesialitet var petiten, en kortform som han beherska godt med sin elegante og satiriske form. Men Rudolf Nilsen petiter var uløselig knytta til hans politiske aktivitet, de var innlegg i klassekampen.

Dikteren

Det er likevel først og fremst som dikter Rudolf Nilsen blir huska i dag. Han fikk utgitt to diktsamlinger mens han levde «På stengrunn» (1925) og «På gjensyn» (1926). Etter hans død kom samlingen «Hverdagen» (1929). Diktsamlingene gjorde med én gang et uhyre sterkt inntrykk. Her var det en ny tone, en dikter som fullt ut beherska sitt verktøy, men som brukte det til å meisle ut et klart og skarpt politisk budskap -- fra en blottende ung, men fullmoden revolusjonær dikter.

Det diktet som for alltid vil bli stående som det mest karakteristiske fra Rudolf Nilsens penn, er trolig «Revolusjonens Røst». I hele verdenslitteraturen skal det være vanskelig å finne ord som bedre og mer konsist gir uttrykk for den revolusjonæres vilkår:

REVOLUSJONENS RØST

Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn,

de som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen

og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

 

Gi meg de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet.

Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet.

Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

 

Gi meg de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk.

Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk,

men dristig vil skape en himmel efter sin egen skikk.

 

Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil,

som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil,

men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

 

Ja gi meg de beste blant dere, og jeg skal gi dere alt.

Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt.

Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt.