Terroranslagene i Brussel 22. mars var nok et feigt massedrap for å skape frykt og framtvinge rop på «en sterk stat».

«Uansett religiøs innpakning er dette rå og brutal fascistisk terror.»

Væpnet politi og soldater er i ferd med å bli normalen.34 mennesker er så langt meldt omkommet. Omkring 270 skal være såret etter angrepene på flyplassen Zaventem og T-banestasjonen Maelbeek.

Terrorbanden Daesh har tatt på seg ansvaret for det feige angrepet som ble gjennomført med spikerbomber for å påføre maskimal skade på mennesker. Uansett religiøs innpakning er dette rå og brutal fascistisk terror. Daesh og den italienske fascismen har mer enn det svarte flagget og svarte gevanter til felles.

I hjertet av Europa

Islamsk Stat eller Daesh har med dette bevist at de kan slå til midt i hjertet av Europa, nær maktsentra som EU-kommisjonen og NATOs hovedkvarter. Angrepene skjedde i kjølvannet av høynet belgisk beredskap og rett etter at Salah Abselam, en hovedmistenkt etter Paris-terroren i vinter, ble arrestert. Midt under denne klappjakten på terrorceller har Daesh demonstrert myndighetenes manglende evne til å beskytte egne innbyggere i EUs egen hovedstad.

Imperialismens eget avkom

Denne banden av mordere som tror paradis venter på den som massakrerer sivile, er den vestlige imperialismens eget avkom. Disse middelalderske krigerne har blitt fostret av vestmaktene og deres allierte Saudi-Arabia og Qatar. Det er disse som har terrorisert syrere, kurdere og irakere i fem år. Åndsbrødrene til Daesh, som Nusrafronten (Al Qaida), blir omfavnet av USA, NATO og Norge som «del av den moderate syriske opposisjonen» mot Assad-regimet.

Det nyttige kaoset

Det er umulig å anslå hvor mange terrorister Jens Stoltenberg er stamfar til gjennom det norske bomberegnet over Libya i 2011. Vi veit bare at det er mange, og at Stoltenberg viderefører jobben som generalsekretær for NATO-alliansen. Afghanistan, Irak, Libya og Syria viser at krig, bomber og «regimeskifter» utenfra avler terror og død, som igjen frambringer nye kriger og intervensjoner. Dette kaoset gir uendelig spillerom for kyniske imperialistmakter og deres regjeringer – ikke bare i Midtøsten, men også på hjemmebane. I en verden av kaos må jo «noen» påta seg ansvaret for å opprette orden. «Noen» er tilfeldigvis NATO og allianens sjøloppnevnte oppdrag: «Responsibility to protect».

Hvorvidt mørkemennene i Daesh og lignende grupper faktisk tror at de bekjemper Vestens ondskap er irrelevant. De er uansett imperialismens nyttige kaos-skapere.

Trippel-fascismen

Fascismen har gjenoppstått i Europa, noen steder under fortidas gamle symboler og slagord, andre steder i mer parlamentarisk dressert utgave. Den skriker i parlamentene mens hirden slår seg løs i gater og smug. Den er gjenkjennelig, og den skaffer seg nytt armslag ved å fremme muslimhat gjennom å ansvarliggjøre muslimer for udådene til Daesh-fascistene.

«Brunskjortene vil ha et Neuropa mens jihadistene vil ha sitt Kalifat.»

Ja, de er fascister av samme skuffe. Jihadistene og salafistgruppene som sprer frykt og død må kalles ved sitt rette navn. Bortsett fra at de har bytta ut en sær fortolkning av kristendommen med en minst like sær fortolkning av islam, har de salafistiske jihadistene det meste til felles med de klassiske fascistene: Vilkårsløs troskap til «føreren», blod og ild som æreskodeks og et vilt hat mot bestemte folkegrupper og religioner – for ikke å snakke om mot ateister, kommunister, kvinner og fagforeninger.

Brunskjortene vil ha et Neuropa mens jihadistene vil ha sitt Kalifat. De vil begge ha en sterk og autoritær stat der undersåttene skal utvise blind lydighet.

Hold hodet klart

Disse to ansiktene av fascismen nærer hverandre. Men mer enn det nærer de framveksten av fascistiske statsfunksjoner parallelt med avvikling av borgernes rettigheter, ikke minst i de gamle europeiske demokratiene. Dette er en prosess som har pågått en tid, og som skyter fart med nye undertrykkingstiltak for hver nye terroraksjon og for hver nye intervensjonskrig hvor hevnen skal hevnes. Norge er ikke noe unntak. Det er nok å vise til stadig nye overvåkingsframstøt og en «midlertidig» politibevæpning som varte i over et år.

Arbeiderklassen står dermed overfor et trehodet fascistisk troll. Det er ingen enkel sak å vite hvilket hode man først skal hogge løs på. Men alle tre må kappes av.

Petisjoner til makthaverne om å overvåke oss enda mer, om å utvide politiets fullmakter, om å sette militære inn i gatene for å «beskytte» oss, er demokratisk harakiri. Da har fascistene vunnet.

Situasjonen krever at vi holder hodet klart og sørger for å ha frie hender til å kjempe mot rasisme, fascisme og krig, og for rettferd og folkemakt.