Egypt og Gaza.Utenriksminister Espen Barth Eide bekrefter at Atlanterhavspakten (NATO), EU og Det muslimske brorskap spiller på lag når det gjelder å kveste den arabiske vårblomstringa og stramme løkka rundt halsen på Syria og Iran.

Espen Barth Eide.  Foto: Torgeir Haugaard, Forsvarets mediesenter.Espen Barth Eide.
Foto: Torgeir Haugaard, Forsvarets mediesenter.
Norske politikere, PST og kommentariatet er alvorlig bekymret etter at noen titalls «hellige krigere» knytta til Profetens Ummah, en norsk avlegger av Ansar al-Sunnah, har reist til Syria for å gå i krigstjeneste for islamistiske opprørere. Noen av disse patetiske figurene har valgt å la seg avbilde med våpen fra et angivelig sted i ørkenen.

Bekymringa er ikke grunnløs. Sentrale skikkelser i Profetens Ummah har kriminell bakgrunn ved siden av at de er religiøse fanatikere, inspirert av den saudi-arabiske wahhabismen og al-Qaida. Denne gjengen er like lite representative for muslimer i alminnelighet som SIAN eller Anders Behring Breivik er det for kristne nordmenn.

Et fascistisk tenkesett, med eller uten kristen eller muslimsk religiøs ferniss, utgjør alltid en stor potensiell fare. Faren blir desto større når ideene blir omsatt i våpentrening.

Profeter og profetier

Ironien er at «profetene» har fulgt signalene fra norske NATO-politikere. De samme politikerne og kommentatorene som nå uttrykker uro, har oppmuntret og lovprist de islamistiske krigerne som herjet i Libya i 2011 i koordinert aktivitet med NATO og norske jagerfly. Dette er i stor grad de samme elementene som nå sprer skrekk og gru i byer og provinser som de har «frigjort» i Syria, og altså tiltrekker seg norske salafister.

Som vi husker fikk NATO-Norge skryt for å ha bombet demokratene i Benghazi til makta, hånd i hånd med Libyan Islamist Fighting Group og andre fanatiske jihadistgrupper på bakken med al-Qaida-tilknytning som ble finansiert, trent og logistisk styrt av britiske MI6, franske DGSE og lignende hemmelige tjenester.

Allerede i 1996 gjennomførte LIFG er mislykka attentat mot Muammar Gaddafi, finansiert av MI6.

Libya og Syria har stått i veien for den nye verdensorden slik den er tegnet opp i Washington, Paris og London. Derfor var og er alt lov for å bli kvitt Muammar Gaddafi, og nå Bashar al Assad, skjønt begge disse regimene har vært bolverk mot fanatisk islam med utspring i wahhabismen.

Norge oppmuntrer disse reaksjonære kreftene når de herjer fritt i Midtøsten, men vrir seg i dobbeltmoralsk bekymring for konsekvensene når norske jihadister vender hjem fra krigssoner og treningsleire.

I virkeligheten handler dette om at Norge spiller en spesifikk rolle i USA og NATOs strategi. Strategien har to hovedformål: For det første å avlede og tøyle de arabiske folkeopprørene i en retning som ikke truer Vestens interesser ytterligere. For det andre å få et enda sterkere strupetak på Syria, Palestina og Libanon for å forberede det endelige felttoget mot Iran.

Norges nye venner: Muslimbrødrene

I kjølvannet av de arabiske folkeopprørene er den eneste måten å oppnå dette på ved å styrke de «moderate» islamistenes innflytelse, med Det muslimske brorskapet og Egypts president Mohammed Morsi i en nøkkelrolle. De som mer enn noen andre har finansiert Brorskapet gjennom alle år siden 1950-tallet, er det utprega demokratiske Saudi-Arabia. Muslimbrødrene har hovedsete i Egypt, men stor innflytelse over hele regionen fra Marokko til Irak. Brorskapet er særdeles aktive i det syriske opprøret.

Både Israel og Tyrkia avfyrte granater mot Syria i opptakten til Israels blodige blitzkrig mot Gaza i midten av november. Israels angrep på Gaza var nærmest en direkte videreføring av en amerikansk-israelsk militærøvelse ukene før. I slutten av oktober kom sjølveste emiren av Qatar, Sheikh Hamad bin Khalifa Al Thani, på besøk til Gaza som den første arabiske lederen på årevis. Han ble sjølsagt hyllet av palestinerne for å ha brutt den diplomatiske blokaden, og lovet til gjengjeld millioner av petrodollar til Gaza. Al Thani ankom via Egypt, selvsagt i nær samforstand med president Morsi. Den 16. november, midt under Israels bomberegn, ble den egyptiske statsministeren Hesham Qandil sendt til Gaza by. Israel ble nødt til å dempe bombardementet av frykt for å drepe en egyptisk statsleder, med uoverskuelige politiske og diplomatiske følger. Utenriksminister Hillary Clinton fikk det travelt med å reise til Kairo for å gi Morsi ryggdekning.

Mohamed Morsi. Foto fra Wikipedia Commons.Egypts president Mohamed Morsi. Foto fra Wikipedia Commons.Våpenhvilen mellom Israel og Hamas har Egypt og president Morsi fått æra for. I avtalen gir Israel noen flere innrømmelser enn de har gjort tidligere, og det er ingen tvil om at både Morsi og Hamas kommer kraftig styrket ut av krigen.

I et mulig anfall av overmot har Morsi utstedt dekreter som gir ham utvida presidentfullmakter, i den grad at Mohammed ElBaradei, tidligere leder for det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), har kalt ham for en ny farao. Heftige gatekamper har blusset opp mellom sekulære og islamister. Igjen inntar egypterne Tahrir-plassen i Kairo, der Morsi blir advart om at han kan komme til å lide samme skjebne som Mubarak om han har tenkt å avskaffe demokratiet. Enn så lenge har hærledelsen forholdt seg i ro.

«Ut av Irans fold»

Hva har så lille Norge med alt dette å gjøre? Mer enn de fleste tror. I NRK-programmet Debatten 22. november var Gazakrigen tema. Programmet er vel verdt å se. Utenriksminister Espen Barth Eide satt i panelet og ble konfrontert med sine famøse erklæringer om «Israels rett til å forsvare seg» mens bombene og rakettene regnet over Gaza. Den usvikelige norske støtten til sioniststaten Israel er ille nok. Men mot slutten av sendinga slapp Eide noen setninger som sier mye om hvordan Norge, USA og NATO tenker i forhold til regionen som helhet. Han sa blant annet dette:

« … vi ser at Egypt spiller en rolle for å få Hamas inn på et bedre spor enn der de har vært og egentlig ta Hamas ut av Irans fold og mer inn i en mer moderat egyptisk fold som har blitt ganske viktig i den situasjonen vi nå har.

Og det samspillet vi ser mellom Egypt og USA mener jeg nå kan borge for at vi får en ny dynamikk … »

Noe av den nye dynamikken Barth Eide ser for seg er at forholdet mellom sjiamuslimske Hizbollah i Libanon og Hamas i Gaza, kjølner. Hizbollah har tradisjonelt gode bånd til både Damaskus og Teheran.

Den norske regjeringa har, som en av ytterst få vestlige regjeringer, ikke satt Hamas på en terrorliste og har holdt kanalene åpne. Det har vært riktig og prisverdig. Men det er en misforståelse å tro at dette har å gjøre med rødgrønn omtanke for palestinernes rettferdige sak:

«Det som har skjedd de siste dagene er at Hamas har beveget seg ut av den iranske folden og tilbake der de kom fra, i relasjon til Det muslimske brorskapet.

Norge var et av de første land som hadde kontakt med Det muslimske brorskap da de var i opposisjon og forbudt, ganske langt tilbake …

Nå er det de som styrer i Egypt, og vi har særlig gode kontakter inn til dem og det er noe vi bruker veldig aktivt i disse dager. Det kan føre til et mer moderat Hamas … »

Espen Barth Eide nevner av forståelige grunner ikke at hans eget parti Ap helt til det siste også pleide tette forbindelser med partiene til Hosni Mubarak og Ben Ali gjennom Sosialistinternasjonalen. Eller at Saudi-Arabia er Brorskapets hovedsponsor.

Uansett er det overtydelig at den norske regjeringa har byttet partner i regionen. Gjennom å pleie kontakt med Brorskapet i en periode med labile maktforhold, har Norge vært formidler og målbærer av amerikanske interesser, ei rolle som USA av flere grunner ikke kan spille. Det har foregått i det stille. Men nå har vi utenriksministerens ord for at vi er direkte på lag med Det muslimske brorskapet.

Det vi ser er et taktskifte og kursjustering i EU-prosjektet Middelhavsunionen og NATOs Middelhavsdialog.[1]

Folkeopprør forvandlet til borgerkrig

Despotiene Saudi-Arabia og Qatar er de viktigste arabiske støttespillerne for opprørerne i Syria, slik de var det i Libya. Visstnok er disse regimene ualminnelig opptatt av at syrerne skal oppnå demokrati, mens de med invasjon og våpenmakt slår ned folket i Bahrain som krever det samme. Det er Riyadh og Doha som sammen med NATO-landet Tyrkia sørger for at fanatiske jihadister og terrorister strømmer inn i Syria utenfra og blir utstyrt med våpen og teknologi. Påfallende mange av disse kommer fra utført oppdrag i Libya, der kaoset råder etter NATOs og islamistenes frigjøringsprosjekt. Rolla til Qatar og Saudi-Arabia er ikke bare reint politisk motivert. Som alltid handler det om olje og oljeruter. En mulig «sjiastyrt» oljeledning Iran-Irak-Syria må for all del forhindres, som Pepe Escobar forklarer i Hvorfor Qatar ønsker en invasjon av Syria.

Det har vært vanskeligere å velte Assad-regimet i Damaskus enn hva USA, Vesten og deres arabiske allierte forestilte seg. Regimet har klart å holde stand til tross for et stadig hardere press og attentater som har rammet midt i maktapparatet. Standhaftigheten skyldes ikke ene og alene det omfattende mukhabarat (overvåkings- og angiversystemet) eller regimets militære slagkraft. Ba’ath-partiet og Assad har en betydelig tilslutning fra store deler av folket, ikke så mye fordi regimet er elsket, men fordi de aktuelle alternativene representert ved Det muslimske brorskapet, jihadistgrupper og deres imperialistiske våpenbrødre ses på som et langt verre alternativ.

Det som våren 2011 startet som et rettferdig folkeopprør mot Assad-regimet ble offer for bondefangeri og spilt ut over sidelinja av islamistiske terrorangrep og bombeeksplosjoner. Denne terrorismen, åpenbart iscenesatt av USA og deres regionale og europeiske medspillere, har sørget for å splitte opp landet etter regionale, religiøse og etniske skillelinjer. Det er en taktikk vi kjenner fra Irak, og som et par millioner irakiske flyktinger i Syria nok drar kjensel på. Minoritetsgrupper som kristne, alawitter og andre sjiaretninger velger å støtte opp om regimet i håp om et minimum av vern mot islamistene og NATOs dødsskvadroner.

Kurdisk joker

Opprørerne er dominert av det eksiltunge SNC (Syrian National Council) og et hundretalls mer eller mindre frittstående militsbander som til sammen utgjør den «frie» syriske hæren (FSA). Opposisjonen mot Assad består imidlertid også av sekulære nasjonalister og også erklærte marxistiske partier, samt kurderne.

Kurderne i nordøst, som i årevis har vært i konflikt med Damaskus, holder en armlengdes avstand til den fragmenterte opposisjonen. Det kurdiske nasjonalrådet KNC – en koalisjon av 11 partier med tette bånd til det KDP-styrte irakisk Kurdistan – og Det kurdiske demokratiske partiet i Syria (PYD), som har forbindelser med PKK i Tyrkia, har i all stillhet inngått en avtale med Assad-regimet om at kurderne får ha kontrollen i nordøst. Regimets styrker trakk seg tilbake derfra i juli 2012 etter en avtale som skal ha blitt inngått med Massoud Barzani, president i irakisk Kurdistan, til stede. Det har i oktober vært trefninger mellom islamister og kurderne i området som har ført til minst fire drepte.

Regimet i Ankara vil kveste kurderne samtidig som de pøser materiell inn til FSA og truer Syria med regelrett invasjon. Krigshisseriet er møtt med voldsomme protester i Istanbul og Ankara, særlig etter at statsminister Erdogan skaffet seg fullmakter til å iverksette «utenlandsoperasjoner». Tyrkia presser på for å involvere NATO – og dermed også Norge – mer direkte i krigshandlinger mot Syria, i første omgang gjennom utstasjonering av rakettbatterier ved grensa og med krav om at NATO erklærer en flyforbudssone over Syria, etter libysk modell. Problemet for Erdogan og NATO er at et slikt skritt vil være en voldsom provokasjon mot FN, det vil i denne sammenhengen si Russland og Kina. Russland har allerede kommet med utvetydige advarsler mot planene om tyrkisk utstasjonering av Patriot-raketter.

Den «frie» syriske hæren evner etter måneder med kamphandlinger ikke å lansere noen virkelig offensiv, og moralen synker. Videoer av opprørernes massakrer har dokumentert hva slags «frihetskjempere» dette dreier seg om. Ledelsen for Det syriske nasjonalrådet (SNC) er utpekt blant personer i eksil med tett tilknytning til USA og Frankrike. Men legitimiteten internasjonalt og i Syria har vært så syltynn at Hilary Clinton i oktober sørget for å innkalle banden til Doha, Qatar, og oppnevne noen nye og mer «troverdige» representanter for opposisjonen. Dét har ikke akkurat bidratt til å styrke troverdigheten.

Arabisk vår kan bli til høststorm

Samrøret mellom det islamofobe USA på den ene sida og Saudi-Arabia og Egypts nye president på den andre kan virke som et alvorlig tilfelle av amerikansk schizofreni, i hvert fall hvis man glemmer at USA og kongehuset Saud har en overenskomst med historie tilbake til 1950-tallet. Saudierne leverer olje og dollarkreditter mot at USA leverer våpen og garanterer for kongedømmets eksistens.

Den nye frisyren til president Morsi. Ill. av Carlos Latuff.Bakgrunnen for USA-imperialismens og Vestens mer aktive allianse med jihadister og Det muslimske brorskap (MB) bunner i frykten skapt av den arabiske ørkenvinden – kombinert med forsøk på å samle troppene mot Iran. Hvis Morsi og Egypt styrker sin posisjon ytterligere, vil det bidra til å isolere Iran i den arabiske verden. Den faren er presteskapet i Teheran i høyeste grad oppmerksom på. Morsi og Brorskapet får derfor politiske omfavnelser fra Iran for sin «fasthet» til forsvar for islam og mot de «vestlige og sekulære» kreftene i Egypt.

Diplomatiske forbindelser ble gjenoppretta mellom Iran og Egypt i april 2012, og i august dro president Morsi på visitt til Teheran. Men Morsi sørget for å gjøre vertskapet forlegne ved å bruke talerstolen på møtet av alliansefrie land til å hevde at det var en «moralsk forpliktelse» å støtte opprøret mot Bashar al-Assad, noe som resulterte i at den syriske delegasjonen marsjerte ut under åpningsseremonien.

Når både Hillary Clinton og Irans utenriksminister Ali Akbar Salehi gjør sine hoser grønne for Morsi, gir det Brorskapets mann betydelig spillerom. Men sjakkspillet som imperialistene og Morsi bedriver, med Saudi-Arabia og Iran som springere, kan nok en gang veltes av folkene i Midtøsten, som ikke har til hensikt å la seg ofre som bondebrikker.

Imperialismens gamle støttespillere Ben Ali og Hosni Mubarak ble velta av folkeopprør som truet – og stadig truer – med å gjøre ende på hele systemet for utplyndring og politisk kontroll som særlig USA, Storbritannia og Frankrike har bygd opp i regionen siden 1945.

Arbeidsløse unge, arbeidere og studenter inntok gatene med krav om mat og brød, demokratiske rettigheter og reell nasjonal uavhengighet. De er forberedt på å gjøre det igjen. Og igjen, om nødvendig. Sekulære, radikale og revolusjonære partier og bevegelser har hatt stor innflytelse på massebevegelsen, i Egypt og særlig i Tunisia.

Ufullendte revolusjoner

Men revolusjonen er ikke ført til ende noen steder. Folkeopprørene er slett ikke over, verken i de nevnte landa eller i regionen ellers. Vi har snarere sett begynnelsen enn slutten. I disse dager bobler det over i gatene i Amman, Jordan, tradisjonelt en av imperialismens mest solide støttespillere i Midtøsten.

Imperialistene har innsett at det er politisk umulig å gjenopprette situasjonen slik den en gang var, med de samme marionettene i posisjon. Da har de ikke annet valg enn å ty til islamistene og Det muslimske brorskapet, den eneste krafta med potensial til å lede massebevegelsene på veier som er mer ufarlige for imperialismen. Derfor er Qatar og Saudi-Arabia mobilisert, med forsikringer fra Saudi-Arabia om at Riyadh nok vil klare å legge bånd på de mest ekstreme jihadistgruppene.

Den Qatarbaserte TV-kanalen al-Jazeera har gjort jobben på propagandafronten, mens en flom av penger er kanalisert inn til Egypt og Tunisia. Dette var en avgjørende faktor for at brorskapets presidentkandidat Morsi vant valget i Egypt og for at Ennadha-partiet vant valget til grunnlovgivende forsamling i Tunisia.

Når NATO og Det muslimske brorskapet opptrer som mafiabrødre snakker vi om en farlig allianse. Håpet er at de arabiske folkene vil sette bom for forsøkene på å erstatte den friske morgenlufta de har været med kvelende dollar-islamisme.


[1] Middelhavsunionen er EUs styringsinstrument for regionen som består av 43 stater inklusive EU-landa. Den var et intiativ fra Frankrikes president Sarkozy, der Egypts styrta president Hosni Mubarak også spilte en sentral rolle. NATOs Middelhavsdialog består ved siden av NATO-land av Algerie, Egypt, Israel, Jordan, Mauritania, Marokko og Tunisia.

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode