Tusener av arbeiderfamilier fortsetter protestene i Madison, Wisconsin, imot det republikanske kuppet i delstatsforsamlinga som rett og slett avskaffer forhandlingsretten for offentlig ansatte.
Protestene har pågått i flere uker. 150.000 mennesker trosset snøstormen den 26. februar for å delta i «den største protestmarkeringa som har vært i Madison siden Vietnam-krigen». Hundretalls fagorganiserte, fra sjukepleiere til havnearbeidere, kom helt fra Los Angeles for å vise sin solidaritet.
Også i andre delstater vokser protestene mot den reaksjonære offensiven mot elementære faglige rettigheter. Ohio er blant statene som har varslet at de vil følge eksemplet fra Wisconsin.
Wisconsin var den første delstaten som anerkjente kollektiv forhandlingsrett for offentlig ansatte. Det skjedde i 1959. Det kan også bli den første delstaten som avskaffer den, hvis ikke massemobiliseringene blant arbeidsfolk klarer å slå angrepet tilbake.
Wisconsins republikanske guvernør Scott Walker har Ronald Reagan som forbilde. Han har lenge kjørt en kampanje for sitt lovforslag for fagforeningsknusing og fjerning av forhandlingsretten.
De demokratiske senatorenes mottrekk var at de holdt seg vekke og gjemte seg i nabostater for at delstatsforsamlinga ikke skulle bli vedtaksdyktig. Men med et teknisk grep delte republikanerne forslaget i to, og fikk lovendringa kjent gyldig.
– I løpet av 30 minutter fjernet 18 delstatssenatorer 50 års borgerrettigheter, sa Demokratenes leder i Wisconsin, Mark Miller, til AP.
Påskuddet for offensiven er krisa og de enorme budsjettunderskuddene som herjer USA både på føderalt og delstatsnivå. Minst 30 amerikanske stater og en rekke av de store byene er teknisk sett konkurs. Regninga sendes som alltid til arbeidsfolk gjennom sosiale nedskjæringer, oppsigelser – og altså fagforeningsknusing.
Fagbevegelse på defensiven
Graden av fagorganisering i USA er på et historisk lavmål. Ikke siden 1932 har den vært lavere. Organisasjonsgraden i privat sektor er under åtte prosent, mot rundt 35 prosent i offenlig sektor.
Den største landsorganisasjonen AFL-CIO er berykta for sine tette bånd til både monopolkapitalen, regjeringsorganer og CIA. Den gjennomreformistiske retorikken til ledelsen går ut på at medlemmene skal inkluderes i «middelklassen». Likevel er det mange kampvillige lokale foreninger og avdelinger rundt om i delstatene.
Et innlegg på en av bloggsidene til AFL-CIO er talende. Det viser litt av avstanden mellom grunnplanet og pampeveldet:
De faglige lederne liker å framstille faglige kamper som en strid for å opprettholde «middelklassen», og derved dekker de over klassekillet i dette landet. For sin del framstiller Tea Party-folkene sin kamp som en kamp for å verne middelklassen mot overgrep fra arbeiderbevegelsen. Det som det i virkeligheten står om er den innebygde klassekonflikten mellom arbeidsfolk og deres kapitalistiske utbyttere.
I det rasistiske og kapitalistiske Amerika har spøkelset om den hardt arbeidende skattyter som får sine lommer tømt for å finansiere «folk som ikke har gjort seg fortjent», lenge blitt manet fram for å rive i stykker sosiale programmer som kommer svarte mennesker, innvandrere og fattige til gode. Nå svinger de kapitalistiske herrer stokken mot fagforeningene til offentlig ansatte. Det som står på spill er ikke bare disse forbundenes eksistens, hvorav mange hovedsakelig består av svarte og andre minoriteter og kvinner. Det dreier seg om sjølve livsforholdene til arbeidsfolk, til de fattige, de syke og eldre som er avhengige av de usle sosiale tjenestene som denne kapitalistiske staten fortsatt yter.
Arbeiderklassen har to veier å velge mellom. Den ene er de faglige ledernes rådende aksept for at arbeiderne må «ofre» for å sikre profittene og den amerikanske kapitalismens herredømme, ei linje som har ført til katastrofe. Den andre er klassekampens vei, der arbeiderklassens styrke blir mobilisert for å føre de kampene som er nødvendige mot kapitalens herrer.