Yanis Varoufakis, tidligere finansminister i den greske Syriza-regjeringen, har under stor mediedekning lansert en ny bevegelse for å gjøre EU demokratisk og til et instrument for innbyggerne i Unionen. Det europeiske venstrepartiet arbeider med en Plan B med samme formål. Problemet er at begge prosjektene er illusoriske og skal komme monopolenes kriseplagede EU til unnsetning.

Europeisk venstreparti kommer EU-prosjektet til unnsetning.Troen på muligheten av å forvandle EU fra en nyliberal imperialistisk blokk til noe progressivt, til et «sosialt Europa», led et alvorlig tilbakeslag da Syriza-regjeringens forsøk på å unnslippe sine slavebindende gjeldslenker kollapset og da den godtok EUs brutale nedskjæringsdiktat. Det greske folket fortsetter protestene mot EUs innstrammingspolitikk – nylig gjennom en dags generalstreik mot enda en reform for å kutte pensjoner.

Tømmermennene meldte seg blant venstrekrefter og faglige organisasjoner som har vært ivrige forkjempere for «det sosiale EU» i en eller annen form.

Brustne illusjoner har skapt travelhet blant de reformistiske strategene på venstresida. Men i stedet for å oppgi EU-prosjektet, prøver de å finne nye måter å reformere det på.

Ikke mindre enn to varianter er nettopp lansert. Ulike prosjekter, men begge med opphav i Syriza og Europeisk Venstreparti, det felles EU-partiet med en sterk representasjon i EU-parlamentet og som omfatter mye av det reformistiske venstre, som det tyske Linke, det franske Gauche, greske Syriza og spanske Podemos.


Varoufakis' tredje vei: DiEM25

Den 9. februar lanserte Varoufakis sin lenge forberedte bevegelse for demokratisering av EU på et møte i Berlin – som en symbolsk utfordring av Tysklands sentrale rolle i dagens EU.

DiEM25 – Demokrati i Europa-bevegelsen i 2025 – hevder å skulle utfordre «elitenes EU» og forvandle unionen til et demokratisk, folkenes EU.

Med sin sedvanlige sans for egenreklame erklærer Varoufakis at «Europas (les: EUs) demokrati trenger en ny start»:

«Vi har funnet en tredje vei mellom EUs udemokratiske teknokrati og nasjonalstatenes impotens.»

«Dette er veien som det 'offisielle Europa' og noen av de nasjonale eliter med hele sin makt og med hele sitt autoritære tankesett søker å motstå. Det er veien hvor en bølge av demokratisering, orkesteret av den europeiske befolkningen selv, søker å gjenvinne kontrollen over sine liv fra uansvarlige teknokrater, medskyldige politikere og ugjennomsiktige institusjoner.»

«Vi ønsker å demokratisere EU i visshet om at alternativet – en oppsmuldring av det europeiske prosjektet – vil koste oss alle dyrt.»

Dette demokratiprosjektet har i forveien oppslutning fra en rekke småborgerlige reformpartier og -krefter. Blant annet det danske EU-vennlige Alternativet, som anbefalte et Ja til å fjerne det danske unntaket på justisområdet i den siste folkeavstemningen [avstemningen fant sted oppunder jul og endte med et nei-flertall. Red.].

Varoufakis ser for seg demokratisk kontroll over EU-institusjoner gjennom «full åpenhet» (blant annet gjennom live-streaming fra møter) og på sikt innkalling av en grunnlovgivende forsamling for hele EU i løpet av to år og etableringen av et «suverent parlament».

«Er det utopi?» spør han, og svarer selv: «Ja, selvfølgelig. Men er det mer realistisk at EU vil overleve sin nåværende antidemokratiske hybris og økonomiske uansvarlighet. Eller at demokratiet kan gjenreises i nasjonalstater som er gjenstand for transnasjonale indre markeder og ugjennomsiktige frihandelsavtaler?»

Manifestet til Varoufakis låter nyere og mer radikalt enn det er. Faktisk er det bare en repetisjon av oppbygginga av de eksisterende EU-institusjoner og den demokratiske retorikken som en tid omga dem, og som aldri er innfridd. Derfor er det bruk for endring, for «en ny begynnelse», fordi den folkelig støtten til prosjektet EU raskt smuldrer hen.


EU kan ikke reformeres til noe progressivt

Problemet er at slike forsøk på å reformere og demokratisere EU har vært prøvd før og har mislyktes. Heller ikke for Varoufakis' tidligere parti Syriza eller Det europeiske venstrepartiet, som har hatt Alexis Tsipras som kandidat til stillingen som EU-president.

Folkebevægelsens medlem av EU-parlamentet Rina Ronja Kari har lite til overs for prosjektet til Tsipras og det danske Alternativet:

– Når man vet hvilke interesserer Unionen er opprettet for å tjene, virker Varoufakis og Alternativets illusjoner om endring av EU fra innsiden i beste fall formålsløse, bemerker hun.

Hun slår fast noen grunnleggende fakta som EU-reformistene lukker øynene for:

«Det sies at enhver endring begynner med erkjennelsen av problemet. Og skal vi forandre Europa til det bedre, må vi først innse at EU i seg selv er en del av problemet.

EU er ikke en upolitisk størrelse som fritt kan formes og fargelegges som man måtte ønske. EU er fra begynnelsen opprettet for å styrke kull- og stålindustrien.

Grunnpilarene til EU, de «fire friheter», handler om penger, varer, tjenester og fri bevegelse av arbeidskraft – ikke menneskers frie bevegelse, vel å merke..

Selv om utopistene, EU-reformister og tidligere greske finansministre skulle lykkes i sin virksomhet for å redusere det demokratiske underskudd; og selv om det mot enhver formodning for eksempel klarer å flytte makt fra EU-kommisjonen til de folkevalgte i Europaparlamentet; selv da vil vedtak om kursen framover begrense seg til spørsmålet om hvor hurtig man skal bevege seg mot traktatens uttalte mål om 'stadig tettere union'.»

Det kan vanskelig uttrykkes mer presist. EU-elitens plan er å etablere et Europas forente stater fra 2025. Varoufakis' utopiske tredje alternativ er ingen stein som ligger i veien.

Dét er til gjengjeld kampen som folkene fører – både mot EUs nyliberale kuttpolitikk og mot prosessen for stadig mer Union. Det viste seg for eksempel med det danske nei-et til å oppheve rettsforbeholdene den 3. desember, og at den britiske motstanden mot EU har framtvunget en folkeavstemning i juni omkring britiske «forbehold» eller uttreden.

De kapitalistiske nasjonalstatene er ganske sikkert historisk foreldet, men det er en kapitalistisk overnasjonalstat også, selv om den først blir «komplett» i 2025.

Interessene til arbeiderne og det store flertall blir lettest forsvart når overnasjonale organisasjoner som EU ikke kan diktere en reaksjonær innstrammingspolitikk over hele linja eller tvinge gjennom multinasjonale prosjekter som TISA og TTIP.

Syriza-regjeringen med Tsipras og Varoufakis nektet å trekke Hellas ut av euroen og ut av EU, selv om det ville ha vært til gavn for greske arbeidere og det greske folk og ville ha svekket den greske kapitalens og monopolenes EU-prosjekt.

Det nye prosjektet til Varoufakis viderefører denne nederlagslinja.

Plan B for EU

Yaroufakis' gamle kamerater i Det europeiske venstrepartiet har også desperat prøvd å tenke ut en ny reformstrategi etter sammenbruddet til de mislykkede reformforsøk ledet av Syriza.

Det nye prosjektet har blitt kjent som Plan B for Europa og føres fram av de større partiene i Europeisk Venstreparti, som franske Parti Gauche og partilederen Jean-Luc Melanchon.

Det ble lansert på et større arrangement i Paris den 23. januar. Rundt 30 navn fra det reformistiske venstre i EU skrev under oppropet. Også Yaroufakis var blant initiativtakerne. Fra Danmark var det Søndergaard og Nikolaj Villumsen fra Enhedslisten. Og overraskende nok, Folkebevægelsens Rina Ronja Kari.

Plan A er i henhold til dette å arbeide nasjonalt og sammen i Europa for å oppnå en reforhandling av alle EUs traktater. Plan A er planen for «et demokratisk EU».

Parallelt med dette finnes det en «Plan B» for å imøtegå Europas mest reaksjonære og anti-demokratiske krefter.

Den består i «å styrke vår posisjon overfor den brutale implementering av en politikk som ofrer flertallet for interessene til en liten minoritet. Men også for igjen å hevde det enkle prinsipp at  EU handler om EU-borgere (‘Europe is about Europeans’) og at valutaer er redskaper til å fremme fordeling av velstand, ikke torturredskaper eller våpen for å myrde demokratiet.

Hvis euroen ikke kan demokratiseres, hvis de insisterer på å bruke den til å kvele folk, vil vi reise oss, se dem rett inn i øynene og fortelle dem: Gjør bare så ille dere kan! Truslene deres skremmer oss ikke. Vi vil finne en måte å sikre at EU-borgere ('Europeans') har et valutasystem som arbeider for dem og ikke mot dem.»

Retorikken er hard. Men Plan A og B er omtrent like konkrete og realistiske som DiEM25.

Dette er to produkter av samme reformistiske strategi, begge dømt til å mislykkes.

De tjener i siste omgang bare til å bremse utviklinga av motstanden mot monopolenes EU-prosjekt ved å fornye illusjoner om muligheten for å reformere EU i stedet for å arbeide for å kaste Unionen på historiens avfallshaug.

Blant annet ved å styrke kampen i de enkelte land for å bryte med EU og gå ut av Unionen, slik som Folkebevægelsen mod EU i Danmark og mange andre demokratiske krefter i EU-landene jobber for.

Reformistisk klassesamarbeid i EU kollapser

Sosialdemokratene overførte sine nasjonale klassesamarbeidsstrategier til EU med løfter om å skape «et sosialt Europa» hvor arbeidernes rettigheter blir respektert og deres stilling blir styrket.

Det er et prosjekt som har kollapset enda klarere og mye raskere enn de nasjonale prosjektene som de nordiske velferdsstatene, som i Unionen nå er demontert.

Det europeiske venstrepartiet er reformismens «venstrefløy». Enhedslisten drømmer nå seriøst om å bli en synlig del av denne på den europeiske politiske scene. Egen oppstilling til EU-parlamentet og et brudd med Folkebevægelsen mod EU tar ikke minst sikte på dette.

Partiene i Europeisk venstreparti er blant sosialdemokratiets tradisjonelt viktigste allierte og samarbeidspartnere. I Danmark er dette synliggjort ved hjelp av en «rød blokk» med Socialdemokraterne, Socialistisk Folkeparti og Enhedslisten, som noen ganger kan uyvides med partiene Radikale Venstre og / eller Alternativet.

DiEM25 og Plan A og Plan B i EU er ikke noe mer enn redningsplanker for klassesamarbeid og Prosjekt EU.

Sosialister kan ikke være tilhengere av monopolenes Europeiske Union, dens felles overnasjonale institusjoner og valuta. Ikke i noen form.

Europas forente kapitalistiske stater er og blir et reaksjonært prosjekt.


Ikke mulig å endre EU fra innsiden

De marxist-leninistiske partiene i Europa, organisert i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner – har kommet til stikk motsatt konklusjon av venstrereformistene.

I uttalelsen fra det regionale møtet i juni 2015 slås det utvetydig fast:

«Alle steder modnes bevisstheten om at det ikke er mulig å endre EU innenfra for å gjøre unionen om til en såkalt progressiv institusjon i folkets tjeneste.

Derfor forsvarer vi uten forbehold folkenes rett til å bryte med Den europeiske unionen, euroen og alle EU-systemets politiske og økonomiske mekanismer.»

Det er veien ut av Den europeiske unionens blindspor.

Oversatt fra Kommunistisk Politik 10 februar 2016