Krisa har slått inn i ekstrem grad i Hellas og Spania, men også i Irland, Portugal og Italia. Italias kredittvurdering er nedgradert fra «stabil» til negativ, og økonomer snakker om at G8-landet Italia nå er den største trusselen mot stabiliteten i eurosonen.

Kraftige protester i Spania. Bildet er fra årets 1. mai i Madrid.
Kraftige protester i Spania. Bilde fra årets 1. mai i Madrid.

I mellomtida er Hellas allerede reellt okkupert av Den europeiske sentralbanken, EU-kommisjonen og Det internasjonale pengefondet (IMF), som fullstendig dirigerer politikken til den sosialdemokratiske regjeringa til Papandreou. Kravet om at Hellas ikke bare må ut av eurosamarbeidet, men også trekke seg ut av det slavebindende EU-medlemskapet, vinner styrke.

I Spania trosset hundretusener demonstrasjonsforbudet i helga og ropte «Nok er nok!» (Basta!)

Grekerne demonstrerer daglig mot angrepene, og blir møtt med stadig hardere metoder fra statens voldsapparat. Internasjonale analytikere snakker nå åpent om at det kan gå mot unntakstilstand i Hellas. Det bringer tilbake minnene fra den fascistiske NATO-juntaen som styrte Hellas fram til 1974.

Bankene skor seg

Bankene, som var den utløsende årsaken til gjelds- og overproduksjonskrisa, har gjort butikk av sine egne «redningspakker». De europeiske storbankene har lånt ut midler til regjeringer i de kriseramma landa som deretter er gitt tilbake til bankene som «redningspakker» fordi de hadde brukt opp egenkapitalen sin.  Det er disse «redningsaksjonene» til fordel for finansfyrstene som i stor grad har påført de kriseramma statene enorme budsjettunderskudd og ei gigantgjeld som folket nå får regninga for. Gjeldsbyrden har gjort landa lite «kredittverdige», slik at bankene med dette som argument kan kreve inn ågerrenter. Resultatet er at stater som Hellas, med liten egen produksjonsindustri, aldri vil klare sine forpliktelser, sjøl om folket ranes til siste trevl. Samtidig og uten blygsel setter Deutsche Bank, BNP Paribas, Barclays Bank og norske banker utbytterekorder mens aksjonærene drukner i champagne.

Annenhver uten jobb i Spania

Spania har den tvilsomme europarekorden i arbeidsløshet, med 21 prosent. For de unge er det enda verre: 45 prosent, eller nesten annenhver ungdom, står uten jobb. I Madrid som i Aten er det en sosialdemokratisk regjering som administrerer krisa og iverksetter de brutale nedskjæringene etter pålegg fra EU og ECB.
Sosialdemokratene i PSOE ble kraftig straffet av velgerne under lokalvalget 22. mai.

Dagen før trosset 60 000 mennesker demonstrasjonsforbudet. I Madrid, Barceolona, Valencia og Bilbao demonstrerte de for retten til arbeid, utdanning og velferd. – De vil ta fra oss offentlig helsetjeneste, offentlig utdannelse, halvparten av våre unge er uten arbeid, og de har øket pensjonsalderen. Basta! (Nok er nok!) Det er et frontalangrep på den lille velferdsstaten vi har, sa en av demonstrantene.

Bankerott

De greske marxist-leninistene krever Hellas ut av EU.I Hellas er situasjonen den at landet reint faktisk er bankerott, sjøl om dette febrilsk blir benekta av landets regjering og det meste av venstresida bortsett fra marxist-leninistene. Langt over en million grekere står uten arbeid, samtidig som nedskjæringer og privatiseringer når nye rekordhøyder. Landet blir reellt administrert av EU og IMF.

Utenlandsgjelda har vokst til 340 milliarder euro (14 prosent av BNP) og budsjettunderskuddet på mer enn 30 milliarder euro (14,5 prosent), og Hellas lover å betale sine kreditorer – et løfte som de færreste tror er mulig å innfri på grunn av drakoniske lånevilkår. Norge og Oljefondet er blant de spekulative «snille» långiverne som høster opptil 25 prosent ågerrente på greske statsobligasjoner. Jens Stoltenberg har gjort det klart at Norge forventer at Hellas gjør opp for seg (det vil si at det greske folket skal tynes for å tilfredsstille finanskapitalen).    

Sjokkdoktrinen

Samtidig brukes krisa til et gigantisk privatiseringsraid, helt i tråd med det som av naomi Klein ble kalt «sjokkdoktrinen». Den greske regjeringa selger nå ut alt som fins av offentlig eiendom. Telekom-selskapet OTE og vannverket i Thessaloniki legges ut for salg, det samme skjer med havnene i Athen og Thessaloniki.

Kapitalens angrep på arbeiderne og vanlige folk dreier seg om mer enn å selge ut det som på papiret skal være folkets eiendom. Pensjoner og lønninger er allerede rasert, og nye angrep står for døra. De greske marxist-leninistene fastslår at det som skjer viser at Marx hadde rett når han snakket om den absolutte utbyttinga av arbeiderklassen som en uunngåelig følge av kapitalismen. Det er ikke bare sånn at arbeidsfolk blir fattigere i forhold til de rike (som reformister og revisjonister innrømmer), de blir regelrett fattigere enn de var før.

Farlig sovepute

Land som Norge og Tyskland gir inntrykk av å være «på rett vei» og utenfor fare. Det er en farlig sovepute, oppvåkninga kan bli brå. Kapitalismen utvikler seg ujevnt, og utslaga av krisa vil variere fra land til land. Vi snakker like fullt om ei verdenskrise og ei europeiske krise som ingen land vil slippe unna. Norge er i en unik posisjon som energieksportør og kreditornasjon, det vil si uten netto underskudd på noe område. Tyskland har på sin side en mektig produksjonsindustri som utnytter eurosonen til å utkonkurrere de øvrige EU-statene, som ikke lenger har mulighet til å verge egen industri gjennom devaluering. At krisa ikke rammer Tyskland er for øvrig en myte. Tre millioner tyskere, eller vel sju prosent, er stadig vekk arbeidsløse ifølge offisielle tall.

Til tross for sin relativt sett (i europeisk sammenheng) gunstige stilling pågår det vedvarende angrep på arbeidsforhold, pensjoner, helsevesen og trygder også i Tyskland (for eksempel Hartz IV) og i Norge (pensjonsreform, uførepensjon, vikarbyrådirektiv osv.). Og angrepene vil tilta i styrke.

Solidaritet med Europas arbeidere

Derfor er det også i vår kollektive egeninteresse at vi solidariserer oss med våre klassefeller og kamerater som slåss i Spania, Hellas, Irland og andre land i Europa. Det står om restene av den europeiske velferdsmodellen, intet mindre. Vi står foran store klasseslag i Europa som kan bli avgjørende for framtida for hele kontinentet.

Marxist-leninistene i Spania, PCE(m-l), og Hellas (Bevegelsen for gjenreising av Hellas kommunistisk parti 1918-1955), er aktive pådrivere i kampen for å bygge en sterk folkelig klassemotstand mot den hjemlige og internasjonale kapitalens angrep på folket og de sosiale og politiske rettighetene som er vunnet gjennom tidligere kamper.