Festmøtet for Oktoberrevolusjonen i Oslo 4. november ble en braksuksess i et fullsatt Caféteater. Det var en historiefest med blikket retta mot framtida.

De som dgatas elling jesterElling og Jester fra Gatas Parlament i aksjon på scenen.eltok opplevde noen historietimer de seint vil glemme, ispedd rød og revolusjonær kultur. Innlederne Harald Berntsen, Janne Lisesdatter Håkonsen og Lars Borgersrud ga en historieleksjon som ikke pekte bakover, men framover! Den amerikanske visekunstneren David Rovics leverte krydder mellom talerne, mens Gatas Parlament løfta tak og vegger da de rundet av det hele med et forrykende lyd- og lysshow.

Åpningstalen ble holdt av redaktør av tidsskriftet Revolusjon, Jan R. Steinholt. Den gjengir vi nedenfor.

Les også foredragene «Da arbeiderklassen tok statsmakta» ved Harald Berntsen og «Revolusjonen og krigsmakta» ved Lars Borgersrud.

Se flere bilder fra festmøtet

Velkommen til festmøtet for Oktoberrevolusjonen!

Kjære kamerater og venner. Det varmer å se at så mange har møtt fram til dette festmøtet. Det er et møte som har blitt til takket være stor innsats og økonomisk støtte fra tidsskriftets lesere og fra flere fagforeninger. Oslo Grafiske fagforening, Heismontørenes fagforening og Oslo Handel og Kontor fortjener en ekstra applaus for at de har gjort denne markeringa mulig. (Applaus.)

Redaktør Jan R. Steinholt åpnet festmøtet på vegne av tidsskriftet Revolusjon. © Revolusjon.Redaktør Jan R. Steinholt åpnet festmøtet på vegne av tidsskriftet Revolusjon.
© Revolusjon.
Revolusjon er et lite tidsskrift som har kommet ut i 30 år. Men det har et navn som forplikter og som vi etter evne prøver å leve opp til.

På kveldens program har vi mange kunnskapsrike talere som vil belyse revolusjonens enorme betydning både i 1917 og for dagen i dag. Jeg skal ikke gå dem i næringa.

På vegne av Revolusjon og organisasjonen som står som utgiver, Kommunistisk Plattform, vil jeg bare si noen få ord om hva som etter vårt syn er det aller viktigste ved den sosialistiske revolusjonen i Russland i 1917.

Det viktigste var – og er – at revolusjonen beviste at kapitalistklassen, eller borgerskapet, er en overflødig og helt unødvendig samfunnsklasse. Ja, mer enn det: Etter at kapitalismen gikk inn i sitt imperialistiske stadium er denne samfunnsklassen blitt en direkte trussel mot samfunnets interesser. Den er fullstendig ute av stand til å sikre innbyggernes og nasjonens grunnleggende interesser. Det er nok å vise til de endeløse angrepskrigene for nyfordeling av ressurser og innflytelse. Det er nok å slå fast at aldri har samfunnet vært rikere, og aldri har det vært så mange fattige i et hav av rikdom.

Oktoberrevolusjonen og den sosialistiske oppbygginga som fulgte viste at de arbeidende klassene, med arbeiderklassen i spissen, kan opprette sin egen statsmakt og styre økonomien planmessig på en måte som kommer hele folket og nasjonen til gode. Den viste at med et dedikert og disiplinert klasseparti som bygger på den vitenskapelige sosialismen, kan arbeiderklassen vinne over en fiende som sitter på alle ressurser og maktmidler.

Den unge sovjetstaten opplevde en økonomisk vekst og framgang som satte hele den kapitalistiske verden i skyggen i førti år. At sosialismen seinere ble undergravd og til slutt led nederlag, er en historie for seg. Årsakene til dette historiske nederlaget må vi analysere og lære av. Men hovedkonklusjonen står ved lag: Kapitalismen er et historisk utlevd system som står i veien for menneskeamfunnets utvikling. Sovjetstaten viste at det er fullt mulig for arbeiderklassen å gjøre ende på dette systemet ved å erobre statsmakta og gjøre produksjonsmidlene til samfunnets eiendom.

Det er disse lærdommene fra Oktober som makthaverne gjør alt for å slette fra arbeiderklassens kollektive hukommelse. Også i Norge ser vi hvordan de snakker ned revolusjonen som et kupp, som et terrorvelde eller som en historisk meningsløshet. Leder av Oslo Arbeidersamfunn og styremedlem i Oslo Ap, er sendt ut som høyresidas frontsoldat i en nymccarthyistisk kampanje.

Dette festmøtet er et lite, men viktig, ledd i å imøtegå denne svartmalinga og friske opp den kollektive hukommelsen vår.

Vi skal ikke glemme at borgerskapet, også det norske, en gang spilte en progressiv og viktig rolle, både politisk og økonomisk. Men, kamerater, det er fryktelig lenge siden. I dag har den herskende klassen fint lite å tilby annet enn krigsforberedelser, arbeidsløshet, utsalg av folkets allmenning og pantsetting av den nasjonale suvereniteten til Nato og EU.

Hvor mye lenger vil denne overflødige herskerklassen greie å styre på denne måten? Og viktigere; hvor mye lenger vil vi finne oss i å bli styrt på denne måten?

Klassekampen var svært tilspissa i Norge før og etter den russiske revolusjonen. Revolusjonen og de sosialistiske framstega i vårt naboland satte skrekk i borgerskapet og satte mot i arbeidsfolk. Skulle revolusjonen feie inn over Norge også?

Sånn gikk det ikke, av forskjellige årsaker. Det norske sosialdemokratiet klarte å snu situasjonen til sin og borgerskapets fordel. Arbeiderpartiet utnytta det historiske øyeblikket til å vinne hegemoniet i fagbevegelsen og brukte kommunismens spøkelse som pressmiddel mot borgerskapet. – Vil dere ikke ha revolusjon, så får dere gjøre som vi sier!

Det ga resultater. Klassesamarbeidet ble satt i system. Borgerskapet ga konsesjoner og gikk med på velferdsreformer i sosialdemokratisk regi. Til gjengjeld garanterte sosialdemokratiet for at kapitalismen og borgerskapets stat ville bestå og for at kommunistene ble holdt i sjakk med alle midler.

Alle er tilsynelatende enige om at det var Arbeiderpartiet som bygde den norske velferdsstaten. Dette var fagbevegelsens og ikke minst sosialdemokratiets store seier. Det var beviset på at revolusjon ikke trengs!

Det nesten ingen nevner er at denne seieren, disse framskritta, var mulige av en eneste grunn: De var mulige på grunn av borgerskapets redsel for det sovjetiske eksemplet. Paradokset er at reformene var mulige på grunn av den overhengende trusselen om revolusjon og kommunismens spøkelse.

Noen av oss mener at sosialismen havarerte i Sovjetunionen etter Stalins død og med Khrusjtsjovs kapitalistiske reformer; andre mener det skjedde med Gorbatsjov og Jeltsin og Sovjetunionens oppløsning. Det er en diskusjon vi kan ta i andre sammenhenger.

Det som står fast er at mange formelle rettigheter innført under sosialismen – som rett til arbeid, pensjon, gratis utdanning og helse ble oppretthold helt fram til sosialismen ble erklært for død og avskaffet i 1991.

Dette var det grønne lyset som borgerskapet, særlig i Europa, hadde ventet på. Demonteringa av velferdsstaten og reverseringa av reformpolitikken skjøt fart umiddelbart etter at sosialismen og kommunismen ble offisielt erklært død og begravet. Dette skjedde i hele Vest-Europa, gjerne med sosialdemokratiet som veirydder for å avvikle sosialdemokratiets egne reformer.

For å konkludere: Vi er alle for fred, ikke krig. Vi er alle for velferdsstaten. Enten man er reformist eller revolusjonær, er det på tide å erkjenne at verken freden eller velferden er resultater av kapitalistenes godhet, men av sosialismens eksempel og trusselen om revolusjon.

Skal den nye generasjonen som vokser opp, ha håp om ei framtid med fred og velferd, så må den enten gjøre revolusjon – eller overbevise den herskende klassen om at trusselen om revolusjon og sosialisme er overhengende. I begge tilfeller betyr det at arbeiderklassen må organisere seg og forberede seg til revolusjon.

Det er kanskje den viktigste lærdommen fra Oktober. Og den er levende aktuell for dagen i dag.

Takk for oppmerksomheten. Velkommen til festmøtet for Oktoberrevolusjonen!