Artikler

Den gjeldende politiske plattformen ble vedtatt i desember 2002. I tillegg til plattformen inngår «Quito-erklæringa» fra Den internasjonale konferansen som del av organisasjonens politiske grunnlag.

Plattform for ML-gruppa Revolusjon

Kapitalismen er et system som har overlevd seg sjøl. Det har ikke annet å tilby det store flertallet enn usikkerhet for morgendagen, arbeidsløshet, miljøkatastrofer, fattigdom og krig.

Imperialismen har gjennom utviklinga av produktivkreftene gjort produksjonen samfunnsmessig. Utvikling, masseproduksjon, transport og videredistribusjon av varer er resultat av en enorm kollektiv samhandling som involverer millioner av mennesker. Samtidig er eiendomsretten og kontrollen over verdiene som blir skapt, konsentrert hos en håndfull megakapitalister.

Kampen mellom forskjellige og uforenlige klasseinteresser gjennomsyrer samfunnslivet i alle kapitalistiske land. Samfunnet deler seg mer og mer i to leire, der arbeiderklassen og borgerskapet står mot hverandre.

Arbeiderklassen er den eneste revolusjonære klassen. Det er arbeiderklassens historiske oppgave å gjøre slutt på den kapitalistiske utbyttinga og undertrykkinga. Arbeiderklassen finner sine allierte blant andre grupper og lag som er undertrykt av kapitalen, i første rekke kystfiskere og småbønder. Det internasjonale proletariatet og de undertrykte folkenes anti-imperialistiske frigjøringskamp er dens strategiske reserver.

Kapitalen kjenner ingen nasjonale grenser. Kapitalismens monopolkapitalistiske, eller imperialistiske, stadium, omfatter alle verdens land og folk. De ulike imperialistiske landas borgerskap kjemper om kontroll og hegemoni for å utbytte land, folk og ressurser over hele kloden. Også arbeiderklassens kamp er internasjonal, sjøl om arbeiderklassen i hvert enkelt land først må gjøre seg ferdig med sitt eget borgerskap.
Den kapitalistiske staten kan ta forskjellige former: den kan være borgerlig-demokratisk eller fascistisk. Men staten er alltid og uansett et redskap for den herskende klassen. Den kapitalistiske staten er i siste instans et voldsapparat, som brukes for å undertrykke arbeiderklassen.

Kapitalens farligste støttespillere er forskjellige «arbeiderpartier» og «marxister» som utgir seg for å være antikapitalister og sosialister. Opportunisme, sosialdemokratisk reformisme og revisjonisme vil alltid prøve å lamme arbeiderklassens kamp og føre den på villspor og til forsoning med klassefienden. Den er borgerklassens ideologiske støttepunkt, og har de privilegerte delene av arbeiderklassen og visse intellektuelle sjikt som sitt sosiale ankerfeste. Det er umulig å gjøre ende på kapitalismen uten å gjøre ende på sosialdemokratismens og opportunismens lammnende grep over arbeiderne. Gjennom analyse, propaganda, agitasjon og aktivitet må kommunistene avsløre og bekjempe opportunismen som uttrykk for borgerlig ideologi i arbeiderklassens og de intellektuelles rekker.

Svaret på imperialismens offensiv mot verdens arbeidere og alle undertrykte folk og nasjoner, er ikke reform, men revolusjon. En annen verden er mulig – revolusjon og sosialisme er løsningen. Imperialismen kan ikke reformeres til å bli sosial og opphøre med å være imperialisme. Den må tilintetgjøres. Valget står mellom at verdens arbeidere og folk tilintetgjør imperialismen, eller at imperialismen tilintetgjør verden.

Kapitalens stat og imperialismen vil aldri tillate at sosialismen blir innført på fredelig vis gjennom stemmeseddelen. En fredelig overgang til sosialismen er bare mulig hvis arbeiderklassen væpner seg i masseomfang, slik at borgerskapet innser at militær motstand er nytteløst. Derfor må arbeiderklassen forberede seg på at revolusjonen må være væpna. Dette gjelder spesielt for land av Norges type, som er underlagt USA og den aggressive NATO-pakten.

En revolusjonær situasjon oppstår når den økonomiske og politiske krisa gjør at borgerskapet ikke lenger kan styre og arbeiderklassen ikke lenger finner seg i å bli styrt. En revolusjonær situasjon er et vilkår for arbeidernes revolusjon, men den er ikke ensbetydende med en sosialistisk revolusjon. Bare en politisk bevisst og organisert arbeiderklasse vil være i stand til å  utnytte en slik situasjon til å fravriste makta fra borgerklassen.

Sosialisme er arbeidermakt. Arbeiderklassen oppretter sin egen statsmakt og tar tilbake folkets eiendom fra kapitalistene. Det blir slutt på at noen har rett til å utbytte andres arbeidskraft og kreve privat eiendomsrett til det som samfunnet har produsert. Det blir slutt på de rikes «demokrati». Den sosialistiske staten holder de gamle undertrykkerne nede med makt og sikrer demokrati for det arbeidende flertallet (proletariatets diktatur).

Sosialismen kjenner ikke arbeidsløshet eller økonomiske kriser. Planøkonomisk styring sikrer samfunnsmessig og fornuftig utnyttelse av ressurser. Produksjonen blir planlagt ut fra hva som tjener samfunnet, ikke hva som gir størst profitt. Produsentene sjøl, arbeiderne, bestemmer hva som skal produseres og hvordan – ikke «markedet».

Det sosialistiske Sovjetunionen i Lenins og Stalins tid, og seinere det sosialistiske Albania, beviste at sosialismen kan bli konkret virkelighet, og at sosialismen som samfunssystem gir arbeidsfolk rettigheter, kulturelle vilkår, gratis offentlige goder og politisk makt. De første sosialistiske landa viste også at kampen for å utvikle sosialismen er hard og langvarig,  fordi sosialismen må bygges på kapitalismens ruiner og derfor vil være preget av den negative arven fra det gamle samfunnet på mange områder.

Det klasseløse samfunn er kommunistenes endelige mål. Først i det kommunistiske samfunnet, hvor klassene og staten er avskaffet, kan menneskene oppnå full og uinnskrenket frihet. Først da kommer parola «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov» til virkelig utfoldelse.

Sosialismen – proletariatets diktatur – er et historisk nødvendig overgangssamfunn på veien til kommunismen. Sosialismen betyr ikke slutt på klassekampen, men at den blir enda skarpere. Borgerlige levninger og borgerlig ideologi må slås på retrett. Spesielt må kampen mot den moderne revisjonismen, det vil si forskjellige forvrengninger av marxismen som gir innrømmelser til imperialismen og blir springbrett for et nytt borgerskap, stå sentralt i hele den sosialistiske epoken. Revisjonismens seier og den gradvise kapitalistiske gjenreisinga i tidligere sosialistiske land gir viktige lærdommer om at kampen mot opportunismen og revisjonismen må fortsette med enda større styrke under sosialismen.

Om sosialismen seirer eller til slutt lider nederlag, vil avhenge av det historiske og materielle utgangspunktet, av klassens bevissthetsgrad, av dens moralske styrke og vilje til å seire – og av det nye regimets evne til å holde oppe sin autoritet og til å unngå tempotap i omforminga av samfunnet. Det vil i særdeleshet avhenge av at arbeiderklassens kommunistiske parti bevarer sin rødfarge.

Marxismen-leninismen, slik den er utarbeidet og videreutvikla av i første rekke Marx, Engels, Lenin og Stalin, er det historisk-vitenskapelige grunnlaget kommunistenes bygger på. Dens teoretiske analyser og slutninger er fortsatt gyldige, og vil være det så lenge imperialismen består. Marxismen-leninismen er ikke et dogme, men en vitenskap i kontinuerlig utvikling. Den er en livsanskuelse, en undersøkelsesmetode og en veiledning til handling.

Det kommunistiske partiets oppgave er å bevisstgjøre og å utvikle ledere i og av arbeiderklassen – å forberede til revolusjonen. Det kommunistiske partiet har ingen interesser som ikke også er arbeiderklassens interesser. Det er ikke et valgparti eller et masseparti. Kommunistene må alltid være til stede og ta aktivt del i klassekampen, med sikte på at de mest framskredne arbeiderne blir organiserte kommunister. Kommunistene deltar aktivt i kampen for reformkrav under kapitalismen, og for alle folkelige kamper som undergraver posisjonene til imperialismen og dens organer, som EU, NATO og det norske imperialistborgerskapet, men de mister aldri det strategiske målet av syne.

Kommunistene er internasjonalister, og ser på sin kamp som del av den internasjonale kommunistiske bevegelsens kamp. I dag har den internasjonale kommunistiske bevegelsen sitt konkrete uttrykk i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner, der også de norske kommunistene deltar. Konferansens grunnlagsdokument fra Quito i 1994 – «Kommunistisk opprop til verdens arbeidere og folk» – inngår i ML-gruppa Revolusjon sitt programmessige grunnlag.